Korona-jakten setter personvernet på prøve

Foto:

Hvilke sykdommer du har er en privatsak. Har smittejakten de siste ti månedene gjort at myndighetene hopper bukk over taushetsplikten og personvernet?

DEL

KommentarDette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.Det er klart at informasjonsbehovet er stort under en pandemi. Hvordan viruset sprer seg, og hvor det oppstår smitte, har allmenn interesse. Nå kommer det flere oppdateringer daglig om nye smittede i vårt område. Alle kommunene jobber på spreng med smittesporing, og nærkontakter og folk som har vært i nærheten av bekreftede smittede blir kontaktet.

En slik situasjon, som på mange måter blir altoppslukende fordi det påvirker livene våre så til de grader, har derfor behov for en mindre rigid lovgivning enn når vi snakker om smittsom magesjau og kjønnssykdommer. Derfor deles helseopplysningene våre i langt større grad enn normalt, for raskt å kunne informere personer som potensielt kan ha blitt smittet. Den strenge taushetsplikten og det sterke personvernet lempes litt på. Det sørger smittevernloven for. Den har til hensikt å legge til rette for å hindre smitte, og da må noen begrensninger vike – selv om våre helseopplysninger i utgangspunktet fortsatt er en privatsak. Men hvor går grensen for hvilke opplysninger om oss som deles med omverden?

I fjor høst lanserte helsemyndighetene en smitte-app som senere ble trukket, som følge av at den samlet for mye data om oss brukerne. Den gikk rett og slett for langt, sett fra et personvern-perspektiv. For selv om vi alle vil bidra i dugnaden, er det ikke riktig at vi skal gjøre det med hud og hår. Nå har det kommet en ny app, som samler inn mindre informasjon, som er tryggere og som ikke bryter med personvernet. Det er bra.

Hva så med den ordinære smittesporingen, og alle de opplysningene som havner i mediene? For hvor mange pinner behøver pressen og publikum egentlig å legge i kors for å finne ut hvem de koronasyke er? Som da en kommune lenger sør i fylket offentliggjorde at en ansatt på en navngitt butikk var smittet. Butikken har bare én ansatt, så de kunne jo like gjerne skrevet navnet på vedkommende.

Hvis jeg får en somatisk lidelse, eller hvis jeg legges inn på psykiatrisk klinikk, har ikke engang mine nærmeste noen rett til å vite at jeg ligger på sykehus. Det er en privatsak.

Våren 2019 var det nettopp en personvern-konflikt mellom Helse Vest og mediene, etter at helseforetaket sluttet å opplyse om helsetilstanden til pasienter som kom inn ved ulykker og voldshendelser. Bakgrunnen var en slags kombinasjon av helsepersonells taushetsplikt og pasientens personvern, og at pasientens anonymitet ikke kan sikres ved ulykker.

Vitner, registreringsnummer på bilen – det er mange faktorer som kan påvirke en pasients anonymitet. Helse Vest fikk støtte av jusprofessor Hans Fredrik Marthinussen ved Universitetet i Bergen, som mente flere helseforetak burde henge seg på. Redaktørforeningen var ikke enig i en så bastant konklusjon som helseforetaket. Ifølge Rett24 kokte konklusjonen ned til at det er hvorvidt en pasient er «identifiserbar», som på sett og vis avgjør hvorvidt slike helseopplysninger kan deles, selv ved bruk av anonymiserte termer.

På hvilken måte er det annerledes hvis en person blir koronasyk, og de pårørende ikke er nærkontakter – og dermed ikke blir varslet som følge av smittesporingen? Er det det offentliges ansvar å spre helseopplysninger til de pårørende da, kun fordi det er en pågående pandemi? Hvor går i så fall denne grensen, og hvorfor har det vært så dørgende stille om pasient- og personvern-rettighetene de siste ti månedene?

Faktum er at når mange ulike opplysninger om smittede legges sammen, smuldrer den opprinnelige anonymiteten bort. Da er våre personlige helseopplysninger på sett og vis offentlige. For det er ikke så mange lærere på en skole, så mange spillere på et håndballag, eller ansatte i en barnehage eller på et sykehjem. Når det bryter ut smitte på en konsert, er ikke bandet så stort at det er mulig å hindre at «alle» til slutt vet hvem de smittede er.

Jovisst er det viktig for smittesporerne å vite hvem som er syke og hvem de har vært sammen med. Og de som var til stede, og som kan tenkes å måtte gå i karantene, de får jo beskjed. Det er avgjørende viktig for å få brutt smittekjeden. Men hvor mye trenger vi andre å vite? Når Trondheim kommune sender ut daglige rapporter, hvor de smittede nærmest blir presentert på individnivå, om enn i anonymisert form, er det en helt ny måte å håndtere pasientopplysninger i offentligheten på. Hvor kommer denne deletrangen fra?

Vi som jobber i mediene er naturlig nok interessert å vite mest mulig om pandemien som herjer rundt oss, for å finne sammenhenger. Se det store bildet, se om det er grupper som utmerker seg. Er det unge, gamle, utenlandske arbeidere, er det kvinner, menn, barn eller kan smitten knyttes til spesielle miljøer? Det ligger i vårt DNA å søke svar og sammenhenger, som skal gi så korrekt og presis informasjon som mulig til våre lesere, lyttere og seere. Vi skal opplyse om siste nytt og spre kunnskap.

Men har myndighetene i stor nok grad tatt hensyn til enkeltmenneskene? De som ufrivillig er blitt smittet av et virus, og som uten å vite det kan ha spredd viruset videre – som i noen tilfeller har ført til enorme konsekvenser for mange. Har de på noen måte samtykket til at deres bevegelser blir gjenstand for en virusjakt utenfor helsevesenet? Har vi som borgere noen rett til å si til legen vår at «nei, jeg ønsker ikke å samtykke i at mine helseopplysninger deles med hele verden, selv i en anonymisert form. Jeg ønsker ikke belastningen med å være koronoasmitteren»?

Selv om vi slåss mot et verdensomspennende virus, må vi ikke glemme at vi i dag legger føringer for morgendagen, og at vi har med pasienter og pasientopplysninger å gjøre. Og at helseopplysningene våre i utgangspunktet er taushetsbelagte og en privatsak. Det kan i hvert fall være greit å minne hverandre på det, nå som smitten truer fra alle kanter.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken