Kos med krigen

Det lages veldig mye bra film og TV i Norge. Bare ikke om vår egen historie. Da er det plutselig fordummende og ufarlige epos som gjelder. Hvorfor, når norske filmskapere kan så uendelig mye bedre, skriver politisk redaktør i Nidaros Snorre Valen. Her en scene fra NRKs storserie «Atlantic Crossing».

Det lages veldig mye bra film og TV i Norge. Bare ikke om vår egen historie. Da er det plutselig fordummende og ufarlige epos som gjelder. Hvorfor, når norske filmskapere kan så uendelig mye bedre, skriver politisk redaktør i Nidaros Snorre Valen. Her en scene fra NRKs storserie «Atlantic Crossing». Foto:

Av

Verden er rotete og vanskelig. Men i norsk krigsfilm er den perfekt.

DEL

KommentarDette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.Mens filmen Max Manus ble lansert i Norge til et nærmest ukritisk anmelderkorps, var Danmark allerede ferdig med sin store krigsfilm. Der hadde filmen Flammen og Citronen utløst debatt om krigens gråsoner og de umulige og umenneskelige valgene en befolkning møter når de er okkuperte. Filmen, som handlet om de to kjente motstandsmennene tilknyttet motstandsgruppa Holger Danske, var i det ytre påfallende lik Max Manus. Begge filmene var storslåtte, påkostede, og begge solgte en haug med kinobiletter.

Så kort tid etter at jeg så Max Manus på kino, leide jeg Flammen og Citronen. Den åpner med en monolog fra hovedperson og motstandsmann Bent Faurschou Hviid, til arkivbilder av fjetrede dansker som bare står der og ser passivt på de tyske soldatene som marsjerer i danske gater:

«Kan du huske da de kom? Kan du huske 9. april? Det tror jeg du kan. Det kan alle.

De var plutselig overalt. […] Alle de tyske korps, tyske nazister, danske nazister. De kom alle frem fra mørket. De hadde bare ventet på dagen.

Og gikk du ut og så på det? Hva tenkte du?».

Og da begynte jeg faktisk å le. Jeg lo ikke av Flammen og Citronen og den gode åpningsscenen. Jeg lo fordi jeg prøvde å se for meg en norsk krigsfilm med samme motstand og nerve i seg. Tanken om at det norske filmeposet Max Manus skulle kunne ha en slik åpningsmonolog, kynisk og ærlig, var absurd.

Riktignok har Aksel Hennie tidlig i filmen en replikk som kan ligne: «Jeg var flau over å være norsk». Men da siktes det til hvor pinlig det var at de norske styrkene kapitulerte etter to måneder, mens finnende greide å holde Russland unna. Ikke til den ulidelige okkupasjonen, og hvor vanskelig det var for vanlige nordmenn, som dansker, å summe seg i møte med en overlegen okkupant. Hvordan hverdagen gikk sin gang. Det som er vanskelig å ta i.

Mens den kanskje viktigste danske filmen om andre verdenskrig fra de siste par tiåra åpner med å pirke sitt publikum i øyet, byr de tilsvarende norske filmene mest på ufarlig kos.

I Norge er vi hensatt til å se det som begynner å bli en endeløs rekke med påfallende estetiske og enkle og tilfredsstillende fortellinger om andre verdenskrig. Der sort er sort og hvitt er hvitt, og der alle, selv i møte med helt brutale dilemma, vet hva som er rett. Ullgenserene er rene og nystrikkede, hårfrisyrene er perfekte, og du får en uforklarlig lyst på kvikklunsj, Solo og appelsin.

Ironisk nok viskes jo heltedådene bort av disse forenklingene. Om verden var så enkel, og valgene så enkle, hva var det da som gjorde folk som Max Manus og Jan Baalsrud til helter? Som gjorde at de skilte seg ut med sitt mot?

I Flammen og Citronen graves publikum stadig dypere ned i de moralske gråsonene det fører med seg å få i oppdrag å likvidere folk - inkludert de du kjenner - på vegne av en god sak. Og hva det gjør med deg å drive på slik, midt i en klaustrofobisk okkupasjon. I den storslåtte avslutningen på Den 12. mann fra 2017 berges Jan Baalsrud av et reinsdyr (!) i en scene der han flyr på en slede (!?) forbi måpende Wehrmacht-soldater.

Men hvorfor maser jeg om filmer som forlengst er ferdigsett? Ganske enkelt fordi Atlantic Crossing på NRK demonstrerer at vi ikke har kommet særlig videre. Snarere tvert i mot. Det lages jo veldig mye bra film og TV i Norge. Men bare ikke om vår egen historie. Da er det plutselig fordummende og ufarlige epos som gjelder. Hvorfor, når norske filmskapere kan så uendelig mye bedre?

I Dagbladet har Inger Merete Hobbelstad fremmet en krass kritikk av det hun beskriver som et «naivt og populistisk bilde av okkupasjonen». Tor Bomann-Larsen har fulgt opp i NRK Ytring med å skrive at det ikke er «nødvendig å drive med historieforfalskning for å lage TV-underholdning».

Dessverre har de helt rett. Såklart står manusforfattere og regissører fritt til å lage hva de vil, også av ekte, historiske hendelser. Men for den oppvoksende generasjon er disse filmene og TV-seriene etterhvert en viktig kilde til historisk kunnskap, enten vi liker det eller ikke.

Hvor heldig er det da at vi som aldri opplevde krigen, i både Kongens nei og spesielt i Atlantic Crossing, får fortalt en historie om de mest dramatiske begivenhetene i moderne norsk historie, som strengt tatt ikke stemmer? Det må da for eksempel være mulig å få en film om 9. april til å flyte uten at Johan Nygaardsvold atter en gang må framstilles som en pysete fjompenisse?

Én ting er hvor historisk presis vi kan kreve at en film eller et TV-drama om historiske begivenheter skal være. Men vel så interessant er det å pirke i hva disse filmene og TV-seriene egentlig forteller om oss selv: Er vi så usikre på hvor vi selv står, vår evne til å stå imot okkupasjon, og autoritære ideologier, og ikke minst vanskelige moralske valg, at vi føler oss nødt til å overforenkle slik?

Mens en helt avgjørende del av et fritt og demokratisk samfunn er å kunne anerkjenne egne feil og mangler, og leve med uenighet, nyanser og urenhet, gir de norske filmene og TV-seriene om andre verdenskrig oss et verdensbilde der Det Rette alltid er lett å få øye på. Det er ikke særlig interessant fortellermessig, og det gjenspeiler ikke nordmenns evne til å både møte, og løse, vanskelige og krevende situasjoner. Det som faktisk gjør vanlige folk til helter.

Krigsfilmene er for så vidt ikke alene om å behandle den norske historien som et blankt og symmetrisk samlerobjekt. Fremstillingen av den lille flåten Kon-Tiki som skvulpet over et verdenshav var for eksempel en historie som tryglet om ekte storslåtthet. Men i stedet for å pirke i Thor Heyerdahls indre tvil og med det store åpne havet som scene, fikk vi i filmen Kon-Tiki dataanimert hai-drama og pene farger.

Norske, historiske TV-serier og filmer evner i det hele tatt i svært liten grad å benytte det som skjer inne i karakterene for å bearbeide fortellingen vi ser foran oss. Alt fortelles med tydelige ord og bilder, nesten som om en tror at det breie norske filmpublikum ikke er i stand til å forstå mennesker, eller kjenne på ubehag eller usikkerhet. Resultatet er ofte flatt og helt uinspirerende.

I den amerikanske TV-serien Band of Brothers som delvis er basert på dagbøkene til soldaten David Kenyon Webster, finner vi et enkelt eksempel. Det er langt fra perfekt, men milevis foran det vi får servert her hjemme. Det helt ubegripelige møtet med en tysk konsentrasjonsleir gjør ikke bare inntrykk i sin visuelle gru, og at vi som seere må oppleve det umenneskelige og uverdige i bildeform, men kanskje aller mest i at hele episoden dveler ved hvordan karakterene bearbeider det traumatiske de har opplevd.

Sjokket og det avskyelige i møtet med konsentrasjonsleiren bearbeides og leves ut gjennom hele episoden. Vel vitende om at noen korte scener i en kommersiell TV-serie aldri kan yte det ufattelige omfanget av holocaust rettferdighet, insisterer filmskaperne i det minste på å la disse opplevelsene forurense og forstyrre alt som skjer etterpå.

Så når hovedpersonen Webster seinere går til et voldsomt og skremmende overfall på en tysk baker i en landsby i nærheten, eller når lokale tyske sivile tvinges til å grave massegraver, er det ikke bare karakterenes eget raseri som får utløp, det er også vårt raseri, vi som får historien fortalt.

Selv en glatt produsert og påkostet amerikansk TV-produksjon tør å fremkalle noe mørkt i oss, som ledd i historiefortellingen. Mens vi som publikum sitter der og plutselig må kjenne på vår egen hevnfølelse, og ta stilling til den, er det verken rett, eller reint, eller enkelt.

Det er skittent og vanskelig, og derfor fungerer det som historiefortelling om noe mye større som faktisk har skjedd. Selv om det er en TV-serie, skapt som underholdning.

Interessant nok lykkes norsk film langt bedre med historier fra vår egen samtid. NRKs serie 22. juli var en serie som måtte være bra, og heldigvis var den det. Den var voldsom men stillferdig, nyansert, og ved å være tro mot historien føltes det hele ubehagelig nære.

Og Nokas av Erik Skjoldbjærg er et veldig godt eksempel på hvor effektivt det kan være å skrelle bort alt av klissete strykermusikk, blanke farger og heltefortelling. Nettopp ved å skjære fortellingen om Nokas-ranet ned til noe som nesten er dokumentarisk, kommer vi til en kjerne. Det vi ser gjør inntrykk, fordi det er så ekte, og oppleves nært.

Både for dem som gjorde heltedåder under andre verdenskrig, og for dem som sviktet, og for dem som prøvde å la hverdagen gå sin gang som best de kunne i en umulig situasjon, var krigen først og fremst det: Ekte, og nær.

At det liksom ikke skal finnes gode fortellinger både for TV og kino i den ektheten, i alt sitt rot og skittenhet og usikkerhet, er tegn på et ambisjonsnivå for norske historiske filmer som ligger langt, langt tilbake for det som skapes for et bredt publikum i både USA, Danmark, Tyskland og Storbritannia. Hvorfor skulle det være mindre medrivende å se et TV-drama om kongefamiliens rolle under krigen som det faktisk er mulig å tro på?

I jula kommer den første filmen om utryddelsen av norske jøder, Den største forbrytelsen. Å redusere det norske holocaust til en unyansert spenningsscene- og strykerrekkefilm etter Atlantic Crossing / Max Manus-modellen ville vært en grov forsømmelse av et viktig ansvar. Så i likhet med 22. juli på NRK er dette en filmatisering som bare fungere.

Jeg tror, og håper, at den gjør det. Og forhåpentligvis kan det også markere begynnelsen på en ny periode for norske filmer om denne utrolig viktige delen av norsk historie. Der norske filmskapere behandler sitt publikum som voksne folk, og tør å se verden litt mer som den faktisk er. Rotete og vanskelig, da som nå. Og uhyggelig spennende.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken