Gjennom flere artikler den siste tiden har Trønder-Avisa fortalt om den svært pressede situasjonen nordtrøndersk landbruk befinner seg i. En næring som i årevis har forventet at det såkalte inntektsgapet skal reduseres, står nå overfor en situasjon hvor det motsatte er i ferd med å skje. Beskrivelsene som gis fra bøndene selv, og mange av aktørene som følger dem tett, forteller om en mer alvorlig situasjon i landbruket enn vi har sett på minst en generasjon. At det skjer på et tidspunkt hvor landbruket på mange måter er viktigere enn noen gang, er både paradoksalt og alarmerende.

Årsaken til at landbruket er i krise, kan forklares så enkelt at selv økonomer på Østlandet forstår det: Inntektene er for lave og kostnadene er for høye. På begge sider av regnestykket har utviklingen vært altfor svak.

På kostnadssiden tyder mye nå på at vi ser konsekvensene av Sylvi Listhaugs grep fra hennes tid i Landbruksdepartementet. Man skulle kanskje tro at liberaliseringene hun gjorde, satte bøndene i posisjon til å tjene mer, og bli mindre avhengig av staten. Men så enkelt var det aldri. De som turte å gjøre de store satsingene, har i dag enorme regninger å betale - og det før renteøkningene slår innover landet. De som ikke har satset ennå, er sterkt presset fordi de ikke opererer i stor nok skala. Samtidig er det for mange håpløst å finne nok penger til å satse i stor nok skala. I tillegg til dette har stort sett alle andre kostnader økt uforholdsmessig mye - en situasjon som delvis er kompensert av staten, men åpenbart ikke nok.

Inntektene har heller ikke økt så mye som landbruket forventet. Det skyldes delvis de samme mekanismene som også driver kostnadene opp, nemlig at norsk landbruk har vært gjennom en oppskalering, som også har presset prisene på varene ned. Det er åpenbart for enhver at bonden får for lite betaling for hvert enkelt produkt vi kjøper i butikken.

Så skyldes ikke det bare at prisene er for lave. For landbruket er det et minst like stort problem at man er fanget i et system med markedsregulering som historisk har spilt en viktig rolle for å sikre norsk landbruk, men som i dag bidrar til at altfor mye penger forsvinner til leverandørleddet, og til de tre store kjedene i dagligvarebransjen.

Kanskje er det grunnlag for å spørre om den sterke reguleringen i landbruket har flere ulemper enn fordeler. Det er iallfall et svært byråkratisk system som setter bøndene i den vanskelige posisjonen at de må drive en utrettelig kamp for å kreve offentlige penger - en øvelse som for uinnvidde nok fremstår som unødvendig subsidiering heller enn livsnødvendig finansiering.

Dette er imidlertid meningsløse diskusjoner, for målet med norsk landbrukspolitikk har hele veien vært noe annet enn å sikre god mat. Landbruket er limet i mange lokalsamfunn - en næring som sikrer bosetting, verdiskaping, aktivitet, kultur og bruk av naturressurser. Hadde Norge sett ut som Danmark, hadde vi kanskje klart oss uten så mye landbrukspolitikk. Det gjør det ikke.

Vi bruker allerede rundt 17 milliarder kroner på jordbruksavtalen, av et statsbudsjett på 1 500 milliarder. På kort sikt kan det bli dyrt å øke budsjettet nok til at krisen kan avblåses, men på lang sikt vil kostnaden ved å la være garantert bli høyere. Med mindre hele Norge skal bo i en blokk på Leangen i Trondheim eller Helsfyr i Oslo, er det en kostnad vi ikke kan bære.