I november for sju år siden overtok ubåtoffiser Haakon Bruun-Hanssen ansvaret og embetet som forsvarssjef. Admiralen kom fra den tyngste operative stillingen i Forsvaret – som sjef for Forsvarets operative hovedkvarter utenfor Bodø. Han var jevnlig på besøk over grensen – og russiske militære ledere var et vanlig syn ved NATOs og Norges kommandosenter i nord. NATO omtalte forholdet til stormakten i øst som «partnerskap». Noen dager etter at han tiltrådte, invaderte Russland deler av nabolandet Ukraina. Samarbeidet mellom øst og vest ble avsluttet samtidig som den russiske krigsmaskinen rullet fram. Bruun-Hanssen hadde hatt sitt siste møte med russiske kolleger på mange år.

I går overlot han stillingen som landets fremste soldat til general Eirik Kristoffersen. Den erfarne spesialsoldaten, som har vært tettere innpå krigshandlinger enn noen norsk forsvarssjef etter generasjonen som var aktive under Andre verdenskrig, overtar rollen som forvalter av vår forsvarsmakt i en tid preget av alt annet enn stabilitet. Alt tyder på at hans tid i embetet blir minst like krevende som årene Bruun-Hanssen satt i sjefsstolen.

Da admiralen overtok hadde Stortinget vedtatt at samtlige nye kampfly skulle samles på én base – i Trøndelag, lagret i telt. Dette var et uttrykk for at politikerne betraktet Forsvaret som en fredsorganisasjon. I dag tenker man annerledes – men Ørland blir likevel hovedbase, men med mer aktiv rullering på andre flystasjoner – først og fremst i nord, enn man så for seg i 2013.

I noen år etter 1990 havnet Trøndelag i en forsvarsmessig bakevje. Dette er dramatisk endret – og ikke bare fordi det nye kampflyvåpenet har hovedbase her. I takt med at forholdet til Russland har utviklet seg i negativ retning, har forståelsen av Trøndelags betydning dersom det skulle komme til en militær konflikt, økt.

Trøndelag er det viktigste oppmarsjområde for styrker fra NATO dersom situasjonen skulle tilspisse seg. Derfor er forhåndslagrene her – og derfor vil den militære aktiviteten øke de kommende årene. Samtidig må forsvarsevnen i nord styrkes. Dette fordrer både økte ressurser og tydelige militære prioriteringer. Vi er overbevist om at Eirik Kristoffersen har evne til det siste – men det første er avhengig av at politikerne klarer å ta riktige valg. Der har man mer å bevise før tilliten er på plass.