Tirsdag ble det kjent at Ingelin Noresjø går av som nestleder i KrF, fordi hun skal starte i ny jobb i NHO. Noresjø har vært partiets alibi nord for Dovre de siste årene, men er nå ferdig i rikspolitikken.

Det blir den siste bevegelsen i en 20 år lang prosess hvor KrF har blitt mindre og mindre relevant som landsdekkende parti.

For mens KrF etter stortingsvalget i 2001 ble innvalgt fra begge trønderfylkene, Nordland, Troms, Sogn og Fjordane, Hedmark og Østfold – i tillegg til sine mer kjente «bastioner» på Østlandet, Vestlandet og Sørlandet, har partiet skrumpet mer og mer inn de siste årene. Det er snart ti år siden partiet var representert på Stortinget fra en av de fem nordligste valgkretsene, da Øyvind Håbrekke representerte Sør-Trøndelag fra 2009 til 2013.

I 2018 ble partiet herjet av en opprivende retningsstrid. Med 99 mot 90 stemmer valgte landsmøtet å søke regjeringssamarbeid med Erna Solberg. Den tapende siden, som ville se mot Ap og Sp, var tungt overrepresentert i de fylkene hvor KrF den siste generasjonen har stått svakest: Nord-Norge, Trøndelag og Innlandet.

Etter det opprivende retningsvalget, har mange «røde» i partiet trukket seg tilbake, eller meldt seg ut. KrF satte seg dermed i en posisjon hvor de kraftig svekket sin egen partiorganisasjon i de delene av landet hvor de fra før sto svakest.

Hvis spekulasjonene slår til, er det Ida Lindtveit Røse fra Akershus som overtar Noresjøs nestlederplass. I så fall sitter partiet med en partiledertrio fra Rogaland, Hordaland og Akershus, og en trio på Stortinget fra Rogaland, Vest-Agder og Hordaland. Det virker åpenbart at KrFs strategi i den tunge kampen for å karre seg over sperregrensa igjen er å satse på sine få kraftsentrum, heller enn å fenge velgere over hele landet.

Trolig har de ikke mange alternativer til en slik strategi. Det er vanskelig å finne kandidater til sentrale posisjoner i partiledelsen hvis man i valg etter valg ikke har noen representasjon til Stortinget fra halve Norge. KrF er tilsynelatende fanget i en spiral, hvor færre og færre politikere snakker for færre og færre velgere – i bare noen få deler av landet.

Effekten kan fort bli selvforsterkende. En snever krets av partifolk vil neppe fange opp hva som rører seg i et helt land – og de vil samtidig ha store problemer med å markedsføre KrFs politikk uten noen profiler velgerne i disse landsdelene føler en tilknytning til. Dessuten må et lite parti konsentrere seg om noen få saker. For KrFs del er dette de typiske verdispørsmålene.

KrF har vært, og er fortsatt, en pådriver for å bygge hele landet. Partiet står for en aktiv distrikts- og landbrukspolitikk, og de har tradisjonelt funnet en god balanse mellom viktige hensyn som vekst og vern eller marked og regulering. Distrikter som Nord-Trøndelag, Nord-Norge eller Innlandet har i mange sammenhenger hatt god nytte av KrF i rikspolitikken. I hele Erna Solbergs regjeringstid var KrF, sammen med Venstre, en balanserende kraft mot liberaliseringen og sentraliseringen som særlig Frp sto for.

Det er ingen selvfølge at KrFs profiler den neste generasjonen vil stå for det samme – og det er langt fra noen selvfølge at KrF igjen vil klare å karre seg over sperregrensa. Til det har Sørlandet og Rogaland for få innbyggere.