Russlands invasjon av Ukraina 24. februar i år innledet hittil siste fase i president Putins mangeårige forsøk på å tvinge et naboland til valget mellom underkastelse eller tilintetgjørelse. Overfallet var også et angrep på demokratiet og en regelbasert verdensorden. Det markerte innledningen til en ny epoke i europeisk historie, noe som allerede har fått betydelige politiske og militære konsekvenser for sikkerheten, også i våre områder.

Knappe tre måneder etter den russiske invasjonen søkte Finland og Sverige formelt om medlemskap i NATO, etter tilslutning fra begge landenes nasjonalforsamlinger med overveldende flertall. Også i Danmark trakk man raskt konsekvensene av den nye situasjonen i Europa: I en folkeavstemning 1. juni ble det med to tredjedels flertall besluttet å oppheve landets 30 år gamle forbehold om deltagelse i EUs forsvarssamarbeid.

I Norge derimot, har lite skjedd. Med finsk og svensk medlemskap i NATO blir Norge det eneste nordiske land ved siden av Island som ikke fullt ut er tilsluttet begge organisasjonene med hovedansvar for fred og sikkerhet i Europa – EU og NATO. Det erkjennes at EU har fått et økende ansvar for europeisk sikkerhet, men handlingslammelsen i norsk europapolitikk forblir likevel som før.

I sin redegjørelse for Stortinget om viktige EU- og EØS-spørsmål 3. mai, understreket utenriksministeren at «et sterkt og samlet EU styrker (en) samlet reaksjon overfor Russland». Videre fremholdt hun at Norges eksisterende avtaler og samarbeidsordninger med EU «i langt større grad enn tidligere har fått sikkerhetspolitisk betydning». I tillegg minnet hun om at regjeringens bebudede utredning av erfaringene fra EØS-samarbeidet også skal «se på EØS-samarbeidet som plattform for utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid med EU».

Det kan selvsagt være mulig å utvide dagens norske avtaler med EU til også å omfatte sikkerhets- og forsvarspolitikk. Da Norge allerede har et forsvarssamarbeid med EU, synes det imidlertid naturlig i første omgang å bygge videre på det eksisterende grunnlaget.

Det hører imidlertid med i dette bildet at Norge de senere år har opptrådt passivt i forhold til EUs forsvarssamarbeid og ikke har engasjert seg nevneverdig politisk. Norge har således ikke vært involvert i EUs operative militære aktiviteter siden 2015. Norges forsvarsminister hadde tidligere jevnlige møter med EU i etterkant av EUs forsvarsministermøter. Det er nå mange år siden denne type regelmessig politisk kontakt fant sted. Her kunne Norge selv ta et politisk initiativ, for å markere sin interesse for styrket samarbeid på forsvarsområdet.

I regjeringens arbeidsprogram for EU- og EØS-saker 2022-2023 fra juli i år poengteres det at Russlands invasjon av Ukraina har bidratt til ytterligere å øke EUs sikkerhetspolitiske rolle. Det refereres også til betydningen av EUs «strategiske kompass for sikkerhet og forsvar», godkjent av Det europeiske råd i mars 2022. Regjeringen anser at EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (CSDP) er preget av «betydelig dynamikk», noe som ifølge arbeidsprogrammet «vil styrke det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet i Europa». Regjeringen tar derfor sikte på å styrke samarbeidet med EU «innenfor de rammer som ligger i at Norge ikke er medlem av EU».

Hva en slik styrking skal bestå i, gis det imidlertid ingen indikasjon på, utover at den «sikkerhetspolitiske dialogen og samordningen med EU skal videreutvikles, og at det skal avholdes flere sikkerhetspolitiske seminarer og konsultasjoner». Men dette er hverken nytt eller substansielt, og bærer preg av status quo.

I statsbudsjettet for 2023 befestes inntrykket av at forsvarssamarbeidet med EU ikke prioriteres. I proposisjonen fra Utenriksdepartementetheter det at «innsatsen for å holde avtalene og samarbeidet med EU i hevd» må trappes opp. UD konkretiserer imidlertid ikke hvordan, eller på hvilke områder dette skal oppnås, med unntak av at Norges EU-delegasjon skal styrkes med flere (norske) diplomater. Forsvarsdepartementets budsjettproposisjon for 2023 gir heller ingen indikasjoner på at det i overskuelig fremtid vil bli tatt initiativ til nye og tettere samarbeidsordninger med EU på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Også her er omtalen begrenset til å vektlegge EUs økende betydning for europeisk sikkerhet, og det redegjøres igjen for samarbeidsprogrammer Norge allerede deltar i.

Forsvarskommisjonen oppnevnt av Stortinget i desember 2021 har intet spesifikt mandat til å vurdere Norges forhold til EU på forsvarsområdet. Kommisjonens oppdrag er bredt og langsiktig, og består i å vurdere sikkerhets- og forsvarspolitiske veivalg i et 10-20 års perspektiv. Mandatet utelukker neppe at forsvarssamarbeidet med EU kan drøftes i kommisjonen, men innstillingen skal først leveres våren 2023 for å bidra til neste langtidsplan for forsvarssektoren. Det er derfor åpenbart at den ikke har relevans for dagens situasjon og den nærmeste fremtid.

Det er lite sannsynlig at dagens norske regjering vil foreta en omfattende revurdering av Norges forhold til EU. Det foreligger likevel et potensial for styrking av forsvarssamarbeidet med EU innenfor de eksisterende rammer. Det er her viktig å ta i betraktning at EU over de siste 20 år har utviklet en betydelig evne til krisehåndtering og, stabilitetsbygging for å kunne bidra til sikkerhet i og utenfor Europa, med både sivile og militære virkemidler. Gjennom EUs nye «strategiske kompass» tas det sikte på et mer «skreddersydd» samarbeid med strategiske partnere, herunder Norge. I kompasset inngår blant annet utvikling av evnen til hurtig deployering av inntil 5000 soldater innen 2025 (EU Rapid Deployment Capacity). Her kan regjeringen tilby norske bidrag.

I perioden 2003-2015 deltok Norge i et (begrenset) antall militære EU-operasjoner og bidro med styrker til EUs nå avviklede kampgrupper (EU Battle Groups). Her har det vært full stopp siden 2015. Vi er fra norsk side fortsatt involvert i kapabilitetsutvikling, forskning og forsvarsindustrielt samarbeid, samt i enkeltprosjekter, blant annet om militær mobilitet.

I en tid da norsk strategisk og militær infrastruktur allerede er gjenstand for overvåking – eventuelt med sikte på sabotasje – kunne aktuelle områder for en revitalisering av det militære samarbeidet med EU omfatte områder som hybride trusler, cyberforsvar og forsvar mot terrorisme. I tillegg burde Norge be om å kunne delta i EUs militære stabs- og planarbeid i Brussel, på samme måte som Finland og Sverige har deltatt i NATO gjennom en årrekke.

En vurdering av opsjoner for et revitalisert militært samarbeid med EU kan og bør innledes nå. Vi har ikke behov for årelange utredningsprosesser. Et styrket samarbeid kan utvikles på grunnlag av det nå allment aksepterte prinsippet at NATO og EU er gjensidig forsterkende organisasjoner. Hvorfor skal man i Norge se på EU som en konkurrent til NATO når USA ikke gjør det? Krigen i Ukraina krever nytenkning, også i Norge.