Dette er hentet fra tittelen på to bøker skrevet av to fremtredende norske filosofer siste år. Det disse forfatterne formidler, representerer kjernen i det jeg og mange med meg for tiden er opptatte av. «Smerte i vår tid» er skrevet av Arne Johan Vetlesen. «Første Losebok. Naturanto» er skrevet av Dag Jørund Lønning.

I mange år har jeg vært bekymret for utviklingen i naturen og med den de destruktive kreftene i oss mennesker. Jeg har en lengre tid bak meg som lege og psykiater, avsluttet min praksis i en alder av 72 år for ett år siden, da i frustrasjon over en psykiatri/et helsevesen preget av en kynisme og fremmedgjøring overfor mennesket som vårt nåværende samfunn i stor grad synes å ha overfor resten av naturen.

Les også

Tanker om Psykiatrien i Norge

Arne Johan Vetlesen gir i sin bok et viktig bidrag i diskusjonen om blant annet veivalg videre for psykiatrien og samfunnet. Fysisk og psykisk smerte har mennesket til alle tider måttet erkjenne er en del av livet. Smerte født av fysisk slit har avtatt i vårt samfunn, samtidig med at smerte næret av psykisk stress har økt dramatisk. Denne smerten gjør noe med oss, forandrer og forvandler oss, en erfaring som rammer og ryster oss og lar alt bli forandret. Hva gjør vi så med en slik smerte-erfaring?

Den umodne og ureflekterte løsningen: å «transportere» smerten over på noe utenfor; a) selvskading, b) skading av andre (en viktig og undervurdert årsak til psykiske lidelser, voldsskader/krig).

Den modne og reflekterte løsningen: å erkjenne egen smerte og «transformere» smerten, omforme smerten til noe man selv kan leve med. Dette krever åpenhet, trygghet og erkjennelse av at en selv/livet har en dypere mening.

Arne Johan Vetlesen forklarer godt hvordan den store vektlegging av å være best («konkurransestaten») på bekostning av å være sammen (nestekjærlighet), medfører en rovdrift på en selv, en form for vold mot mennesket som art. Dette har konsekvenser for hvordan en behandler andre samt naturen. Ens egen smerte transporteres over på andre og naturen. Vi vet i dag at våre tidligere erfaringer og minner lagres i hjernestammen i et område som er relativt uendret fra mer «primitive» arter som fisk og reptiler. Denne «alligatorhjernen» som egentlig er der for å gi oss en «second chance» til å mestre en farlig situasjon – et «must» for artenes overlevelse, kan ved ubearbeidet smerteopplevelse og ukritisk bruk medføre at vi transporterer vår smerte. Som sosialt vesen trenger vi hjelp av hverandre for å bearbeide og transformere smerten.

Dag Jørund Lønning viser i sin framtidsvisjonære bok at mennesket som «et ekstremt evolusjonært eksperiment» er natur, men at det må reddes fra seg selv. Utfordringene er å komme ut av nåtida som han kaller Skamtida, igjennom Katastrofetida uten at vi ødelegger for mye av Jorden/oss selv og over i Grøntida. Lønning skriver at vi må igjennom en «metamorfose» fra «kamelen» (den som i Skamtida ofrer seg) via «løven» (den som tar opp kampen) og til at vi inkluderer «barnet» (den som vil se og erkjenne). Det tolker jeg som at vi må finne kraften i oss selv til å stå opp og kjempe med barnets åpne, ikke forutinntatte sinn. Det siste tror jeg vil bli en særlig utfordring fordi mange av oss knytter ubearbeidet smerte og skam til egen barndom. Lønning formulerer sin innsikt med at «Forvitenskap» (forutinntatthet) /«definisjonsfella» må vike plassen for åpenhet og egenverd.

Menneskespråket er i seg selv begrensende overfor ikke bare andre arter/naturen, men i høyeste grad også innad overfor mennesket selv. «Nyskapingsrommet» blir et rom for en åpen, fri kommunikasjon. «Opnar du opp, vatnar du spira» skriver han. Å kommunisere betyr å delta, det vil si å dele. Esperanto er språket som for vel 100 år siden ble lansert som et felles språk blant menneskene. Lønning argumenterer for at vi trenger et felles språk med andre arter/naturen og «Naturanto» blir «Vegen» videre. Han bruker et kjent eksempel fra vår hverdag i landbruket der «ugress» som høymol blir et «sendebud»/en varsler som ikke bare prøver å fortelle oss at jorda er for hardpakka, men som med sine dype røtter prøver å gjenopprette porøsiteten og bane vegen for andre vekster. Han viser hvordan urfolk som Avenaki-stammen i Canada, Vedaskriftene (noen av våre eldste skrifter) og Gaiaène (se siste desennier) ser på levende organismer og uorganisk materiale som del av et dynamisk system som skaper Jordens biosfære og opprettholder Jorden som et sted/en planet forenlig med liv.

Lønning viser i sin visjonære framstilling at mennesket ikke kan redde seg selv uten å ta vare på Jorden som en levende planet. «Frihet blir å leve menneskelivet nyskapende, ikke bare gjenskapende». Et ufritt liv er et liv fulgt av angst. Han mener at vi har blitt for støyende i vår kultur og hevder at det å lytte blir viktigere enn det å snakke. «Jorda har musikk til den som hører etter» (G. Santagona). «Dei dansande blei sett på som gale av dei som ikkje kunne høyre musikken».

Dag Jørund Lønning hevder at «Frøet skal ha eksistensiell forrang foran frukta». I vår tid omskapes naturen fra produktiv mangfold til ressurs for mennesket. Selv har jeg vært opptatt av å ta vare på gamle tradisjoner, deriblant våre forfedres erfaringer med naturen. Han beskriver hvordan erfaring er nedprioritert til fordel for menneskeskapte verktøy. Han mener at intelligens har blitt redusert til «formell» kunnskap på bekostning av erfaringskunnskap og evne til innsikt og erkjennelse. Lønning bruker metaforen «hus» om hver av oss, der vi er opplært til å skille mellom «utanfråsikt» og «innanfråsikt», der den virkelige innsikten i en selv og verden omkring blir «å stå midt i verda».

Lønning hevder det trengs en kunnskapsrevolusjon med vekt på nærhet og deltakelse. Naturvitenskap må endres til naturinnsikt (fra tidlig barndom). «Du skal ikkje erkjenne ei sanning som ikkje er ein del av deg sjøl» skriver han og «Gleda ligg i det du har» (det lekende menneske). Dag Jørund Lønning skriver treffende at «Det å lata som ein veit når ein inst inne veit at ein ikkje gjer det, er uttrykk for alvorleg sjukdom» og «Det å aktivt ikkje vita er den einaste verkelege kunnskap». Han hevder at visdom innebærer utvikling av intuisjon og modning. «Forvent det uventa, elles vil du aldri finne det» skriv han. Avslutningsvis poengterer han at naturinnsikt vil medføre nyskaping og at naturanalfabetisme bare kan bøtes på ved å bli «naturliterær». «Innsikt gir menneske forståing og handlekraft i naturen».

Hvorfor velger jeg å skrive om disse to svært leseverdige bøkene i samme tekst? Fordi de begge peker på at menneskesamfunnet har kommet galt av sted og at det handler om vår nåværende måte å behandle og utnytte naturen og oss selv som en del av skaperverket. De viser begge til beslektede strategier for å komme ut av denne uholdbare situasjonen der de peker på oss mennesker som må «transformere» og gjennomgå en «metamorfose» for å bli i stand til å overleve og gjenopprette harmonien på Jorden med mennesket som en integrert del. Mennesket er nå i krig med hverandre og med naturen. Veien videre mot fred og Grønntida går igjennom hver enkelt av oss – en transformasjon av smerten og en metamorfose til Løven og Barnet.