Gå til sidens hovedinnhold

Krigen som aldri tar slutt

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

I Norge har terroren 11. september 2001 kommet i skyggen av terroren som rammet oss sommeren ti år etter. I global sammenheng er det likevel lite som slår ettervirkningene etter det som skjedde i New York og Washington for 20 år siden.

Terroren slo pusten ut av USA – og skapte forbløffelse, sjokk og vantro i resten av verden. Med rette. Angrepene overgikk i sin voldsomhet alt vi tidligere hadde sett. Det som skjedde i de to amerikanske byene denne dagen var likevel lite mot hva som ventet i årene som skulle komme. For USA var ikke innstilt på å ta imot uten å slå tilbake.

Omkring 3000 drepte – og to av verdens mest kjente landemerker lagt i grus. Dertil en flystyrt inn i det amerikanske forsvarsdepartementet Pentagon. At det ene flyet, som var forutbestemt til å treffe Det hvite hus, ikke nådde målet sitt endrer ikke det faktum at terroristene lyktes, langt over hva noen hadde trodd var mulig. Jubelscenene i mange muslimske land viste da også at terroristene hadde støtte i enkelte miljøer – selv om det nok heller ikke manglet frykt og sterk bekymring i mange kretser. For selv om massene lot seg rive med, skjønte eliten i mange arabiske land at det ville komme en gjengjeldelse. Og mange holdt pusten inntil nasjonaliteten til terroristene ble kjent. At makthaverne i mange land senket skuldrene mange hakk da det ble kjent at terroren hadde sitt utspring i landet som USA gjennom flere tiår hadde regnet som sin fremste allierte i den arabiske verden, er det neppe grunn til å tvile på.

Man kan diskutere til man mister pusten i et forsøk på å sette et nullpunkt for enhver terroraksjon. Uten å ende opp med to streker under svaret. Terror som virkemiddel går så langt tilbake i historien som det er mulig å spore – og helt sikkert mye, mye lenger. Terror er brukt av stammer, nasjoner og føderasjoner – og enkeltpersoner og grupper som har kjempet mot dem. Hva som er terror – og hva som ikke er det – kan saktens også diskuteres. Slik sett er det ikke uten videre enkelt å peke på én enkelthendelse som utløste terroraksjonen i USA for 20 år siden, men dersom vi skal ta al Qaida på alvor, finner vi den viktigste forklaringen i krigen som ble utløst etter Iraks okkupasjon av Kuwait. Ikke fordi Osama bin Laden og hans krets støttet Saddam Husseins krig mot det vesle og langt på vei forsvarsløse nabolandet, men fordi det ut fra en streng tolkning av Koranen var fullstendig utålelig at vantro soldater skulle sette fot på Saudi Arabias karrige ørkensand, som for wahhabiiske salafister er hellig grunn. At det strengt konservative og religiøse saudiarabiske regimet lot amerikanske og europeiske soldater bruke landet som oppmarsjområde for å jage irakerne ut av Kuwait, var å betrakte som en vantro okkupasjon – som det man umulig kunne leve med uten å gå til motangrep.

Så er forklaringen neppe fullt så enkel. Men ettersom den står sentralt i al Qaidas egen forklaring, må den i det minste tas på alvor og tillegges betydelig vekt.

Uansett bakgrunn: Terrorangrepet mot de to mest symboltunge amerikanske byene bidro ikke akkurat til at det ble færre «vantro» militæraksjoner mot muslimske land. Det sørget «krigen mot terror» for.

Støvskyen hadde knapt lagt seg i New York før de første bombeflyene gikk på vingene. Målet var hulene i Afghanistan hvor al Qaida hadde søkt tilhold og tilflukt. Taliban hadde lyktes med å jage Den røde hær ut av landet, men hadde ikke hatt noen intensjon om å etablere en stat etter vestlig mønster. Afghanistan var fortsatt styrt av klaner og familier – og regimet hadde verken vilje eller evne til å kaste ut fremmedkrigerne som hadde bidratt så tungt i krigen mot Sovjetunionen. Derfor ble landet et ideelt tilholdssted for bin Laden og hans alt annet enn ensartede stamme av islamister.

På samme måte som man aldri vil klare å finne et udiskutabelt svar på hva det var som utløste terroren 11. september, vil det heller ikke være mulig å kunne gi et fullstendig svar på hva som har skjedd de siste tjue årene som direkte bunner i terroren og den vestlige motreaksjonen. Var den arabiske våren et resultat? Og i så fall – borgerkrigen i Syria? I likhet med Afghanistan ble også Irak angrepet – som førte til Saddam Husseins fall og oppløsningen av en av Midtøstens mest sekulære stater. Det folkelige opprøret i Libya førte til vestlig militær intervensjon som igjen utløste en borgerkrig som fortsatt pågår. Tyrkia har de siste årene beveget seg mange skritt i retning et totalitært styresett med tydelige religiøse understrømmer.

Det kan argumenteres for at alt som her er nevnt henger sammen – og at vi ser spor som kan føres tilbake til flyene som kræsjet inn i World Trade Center.

Okkupasjonen av Afghanistan ble likevel den ultimate etterdønningen. Etter at Taliban var nedkjempet – hvilket strengt tatt ikke tok mange timene – og al Qaida var nøytralisert og enten jaget helt ut eller enda lenger inn i hulene, tok Vesten mål av seg til å omskape landet til et moderne samfunn preget av likestilling, likeverd og demokrati. De siste ukene er det skrevet utallige meter om alle ressurser som i løpet av de siste tjue årene er sprøytet inn i dette forsettet. Og ja – ingen ting kan skygge for at man klarte å gjennomføre omfattende endringer, som i det alt vesentlige var til det bedre – iallfall sett med vestlige øyne. Jenter og kvinner fikk rettigheter de aldri tidligere hadde hatt. Skoler ble åpnet – og til og med idrettsarenaer. Et nettverk av helsestasjoner og sykehus ble utbygd – brønner gravd og infrastruktur etablert i et omfang som knapt var sett i noe land i Midtøsten på tilsvarende kort tid, om vi ser bort fra oppbyggingen av Israel etter 1948. Det var ikke til å undres over at man mente man hadde lyktes – selv om man også måtte erkjenne at Taliban aldri ble helt nedkjempet.

Så falt det hele – i løpet av noen måneder, etter at USAs president Donald Trump signerte avtalen om amerikansk tilbaketrekking. Og da USA bestemte seg for å dra – måtte NATO følge etter.

Man trodde regimet man hadde bygd opp ville klare å overleve. Etter hvert kom tvilen – men man trodde iallfall det ville klare seg i måneder og kanskje år. Selv om islamistene overtok kontrollen på landsbygda, mente mange – ikke minst i akademiske kretser – at iallfall de største byene ville holde stand mot fundamentalistene.

Resultatet kjenner vi. Det raknet fullstendig – i løpet av få dager, i et omfang som gjorde enhver plan om velordnet evakuering umulig. Tusenvis av elitesoldater fra USA, Canada og Europa – herunder Norge – ble fløyet inn for å sikre flyplassen slik at man kunne få fløyet ut egne borgere og så mange afghanere som hadde jobbet for det vestligstøttede regimet som mulig.

Er vi ferdige med virkningen av 11. september nå? Er siste kapitel skrevet? Neppe. I likhet med Andre verdenskrig har terroren og motreaksjonen skapt varige endringer. Med Vesten ute av Afghanistan rykker restene av IS inn – slik al Qaida i sin tid gjorde. Taliban og Osama bin Ladens etterfølgere ønsker dem langt fra velkommen – men vil neppe klare å stanse dem. IS har et helt annet fiendebilde enn al Qaida og Taliban. Deres er preget av Kalifatet de forsøkte å etablere – men tapte. Kalifatets kvinner og menn er minst like religiøst fanatiske som al Qaidas og Talibans skjeggete krigere – men langt mer avansert i sin politiske forståelse. Derfor er det grunn til å frykte at nye oppgjør venter. I en voldsspiral hvor bare én ting er sikkert:

De som rammes hardest er ikke de man ønsker å angripe. Regningen betales av millioner av sivile som blir ofre for en krig de aldri har bedt om og aldri ønsket.

Kommentarer til denne saken