De grusomme bildene fra Butsja vil for all framtid bidra til å definere vår oppfatning av den russiske angrepskrigen i Ukraina. De havner i en sterk og viktig pressetradisjon.

Som redaktør og nyhetssjef gjennom mange år i ulike norske aviser har jeg vurdert tusenvis av bilder – mange av dem med et innhold som gjorde det umulig å publisere. I norsk presse har vi lang tradisjon for å ikke publisere filmer og bilder som i detalj formidler bestialske inntrykk. Stort sett ikke for å beskytte lesere og seere, men for å beskytte ofrene mot ytterligere fornedrelse. Men noen ganger er virkeligheten så grusom at man nettopp på grunn av ofrene velger å publisere. Det skjer nå.

De fleste av oss har på netthinnen bilder som viser det forrige århundres verste forbrytelser. Da de første soldatene frigjorde tyske dødsleirer ble de møtt av en virkelighet som satte selv de mest krigsvante veteraner ut av fatning. Haugevis av lik – og av og til; lik som viste seg å være i live. Jeg har selv snakket med mennesker som ble hentet ut av likhauger og som på mirakuløst vis overlevde det utenkelige. Vi har sett bilder fra Vietnam, Rwanda og Bosnia. Fra Kina og Korea etter at japanerne ble tvunget på retrett. Og ikke minst – fra «hverdagen» i galskapens kalifat i Irak og Syria for få år tilbake. Nå ser vi samme grusomhet mye nærmere oss. I hjertet av Europa. Og blant overgriperne finner vi soldater som for noen uker siden kan ha vært stasjonert rett ved vår egen grense. Da synker alvoret inn.

Som ventet benekter russiske ledere at de står bak det som formidles. Deres historie er at likene er arrangert – og at det hele er iscenesatt av ukrainerne som ledd i propagandakrigen. Satellittbilder viser at også dette er løgn – slik resten av Russlands historie om denne krigen.

Norske redaksjoner har bilder som ikke blir publisert. VG og andre medier har hatt medarbeidere inne i Butsja – en liten by på størrelse med Ålesund og Haugesund. I en sak, som ble publisert i VG tirsdag, forteller journalistene Kari Aarstad Aase og Kyrre Lien om bilder tatt av lokalbefolkningen og ukrainske soldater som rykket inn da russerne trakk seg ut – og som ligger lagret på telefoner. Som de har sett – men velger å ikke publisere. Blant annet av en gruppe unge jenter som skal ha blitt voldtatt og deretter lagt i haug og satt fyr på. Om mennesker som midt i hverdagen ble skutt – utenfor dagligvarebutikken, i bilen de satt i, i sine egne hager. Og de formidler historier fra helt alminnelige mennesker som forteller at de har sett små barn bli drept med overlegg.

Vi kan i det lengste håpe at bildene og historiene fra Butsja er unike – at de er unntak, men tror vi egentlig at det kan være slik? Jeg gjør det ikke. Tvert imot frykter jeg at dette er hva som skjer også i andre små og store ukrainske byer og landsbyer. Tallet på drepte sivile kan være ufattelig høyt – og svaret får vi kanskje aldri. Etter Andre verdenskrig satte man til slutt en slags fasit ved å ta utgangspunkt i mennesker som beviselig var i live da krigen brøt ut – men som ikke var å finne da den sluttet. Slik kommer det også til å bli i Ukraina. Mange vil aldri bli gjort rede for.

Krig rammer alltid uskyldige. Alltid. Men det er fryktelig stor forskjell på at sivile blir drept fordi de havner i skuddlinjen – til at de blir myrdet med overlegg. Det er også forskjell på at mennesker blir drept fordi bomber rammer sivil infrastruktur, om det enn er aldri så kritikkverdig – og at de blir skutt med bæreposer i hendene av soldater på kort hold. At soldater fra et land vi deler felles grense med og har tusenårig historie preget av sameksistens og nær kontakt med begår slike ufattelig grusomme forbrytelser, er for de fleste av oss vondt å ta inn over seg.

De døde i Butsja og i andre byer i Ukraina fortjener at deres historier blir fortalt. De fortjener at ugjerningene mot dem blir dokumentert. At grusomhetene avdekkes – slik det var riktig å publisere bilder fra de frigjorte dødsleirene ved verdenskrigens avslutning. Og de fortjener at vi tar inn over oss at det har skjedd – og skjer – så å si rett utenfor vår egen stuedør.

Disse bildene avdekker langt mer enn krigens grusomhet. De vitner om alvorlige krigsforbrytelser. De kan i verste fall komme til å bli brikker av bevis i saker om folkemord og forbrytelser mot menneskeheten – to begrep som, ironisk nok, ble skapt av to ukrainske jurister fra byen Lviv i forbindelse med rettsoppgjøret etter Andre verdenskrig.

De drepte får ikke livet tilbake. Men vi kan sikre at forbrytelsen mot dem blir husket. Det er det siste vi kan gjøre for dem.