Gå til sidens hovedinnhold

Kriseledelsen i Trondheim 22. juli 2011

Noen betraktninger om hvordan 22. juli opplevdes som leder for kriseledelsen i Trondheim den første helgen for å sikre ivaretagelsen av berørte personer.

22. JULI

Fredag 22. juli 2011 hadde min kone og jeg akkurat kommet hjem fra Italia, og vi holdt på å pakke for å dra til fjells for å nyte den siste ferieuken i Trollheimen. Samme ettermiddag får jeg så plutselig en melding i vårt beredskapssystem (CIM) om at deler av regjeringskvartalet var sprengt i luften. Jeg slo på TV og fikk inn over meg den dramatiske situasjonen i Oslo. «Det blir ingen tur til fjells i dag», var den korte beskjeden til kona, «jeg drar på rådhuset». Kriseledelsen, det vil si de som ikke var bortreist, ble kalt inn umiddelbart.

Jeg visste da at det bare var meg i strategisk ledelse som var i byen, men ordfører var heldigvis på plass. På vei ned til rådhuset tenkte jeg kjapt tilbake på tsunamien i Thailand som et eksempel på hvordan hendelser utenfor byen påvirker oss lokalt i meget stor grad. Jeg fikk samtidig informasjon om skyting på Utøya, og ordfører fortalte at hun hadde fått telefoner fra reddslagne ungdommer som hadde gjemt seg på Utøya og hørte skyting.

Jeg låste meg inn på det helgestengte rådhuset, og i løpet av kort tid var de mest sentrale stedfortredere og beredskapsrådgiver på plass i vårt beredskapsrom. Det er alltid kaos i en tidlig fase med hensyn til hva som er korrekte fakta og hvem som er involvert. Men uansett har vi flere grupper å ivareta når slike hendelser oppstår:

  1. De som er direkte involvert på Utøya, evt i regjeringskvartalet, fra Trondheim og omegn.
  2. De nærmeste pårørende.
  3. Publikum for øvrig.
  4. Aktuelle personer for ivaretakelse av involverte.
  5. De som deltar i arbeidet på ulykkes-/skadested.

Utover kvelden fikk vi gradvis oversikt over katastrofen på Utøya gjennom direkte dialog med politiet i Trondheim. Vi fikk samtidig god oversikt over tilgjengelig personell og støttefunksjoner midt i sommerferien.

Det var innimellom stor forskjell på hva vi fikk vite av politiet og hva som kom frem i media. Vi begynte tidlig på kvelden å forstå det grufulle omfanget av katastrofen på Utøya.

Vi planla i løpet av senkvelden tiltak på lørdag ut fra den informasjonen vi fikk av politiet. Dette var så forferdelige opplysninger at vi hadde problemer med å ta det helt inn over oss og samtidig bevare roen for å planlegge gode tiltak, men vi skjønte allerede tidlig fredag ettermiddag at dette var en situasjon hvor alle «kluter» måtte settes inn.

Samtidig meldte det seg folk fra fjern og nær. Jeg fikk henvendelser fra ansatte i kommunen om at de straks ønsket å avbryte ferien, for eksempel i Finnmark eller i utlandet, for å komme å bistå. Jeg ba folk som var bortreist om å avvente, da det meldte seg mye folk som var i byen, og dessuten hadde vi bra med folk som var tilgjengelige på våre beredskapslister.

Vi valgte kjapt å etablere et bemannet senter på Royal Garden for pårørende som var i byen, og for de som var direkte berørt på Utøya når de skulle komme til byen. Vi hadde et spesielt fokus på hvordan vi skulle ivareta familiene til de som hadde blitt drept. Her visste vi ikke omfanget og måtte bare planlegge hvordan vi skulle gjøre dette når vi fikk mer kunnskap i løpet av helgen.

Senteret på Royal Garden ble ledet av enhetsledere fra Trondheim kommune på turnus og bemannet med kompetente folk med erfaring fra krisearbeid. I tillegg fikk vi leid en buss, bemannet med krisepersonell, som vi sendte til Sundvollen hotell for om mulig å sikre transport hjem til Trøndelag så fort som praktisk mulig under kyndig, faglig ledelse på vegen hjem. I tillegg sendte vi helsepersonell i uniform ut i gatene for å møte og snakke med ungdommer og publikum som hadde behov for å prate om situasjonen.

Heldigvis fikk vi i løpet av lørdagen samlet overlevende fra Trøndelag som hadde vært på Utøya i bussen, og de kom samlet til Royal Garden. Ungdommene ble geleidet inn fra baksiden, som var skjermet for pressen, inn på rommene som vi disponerte på hotellet. Vi hadde da fått på plass grupperinger slik at familiene kunne samles om sine egne ungdommer og for eventuelle samtaler med krisepersonell der og da – og selvfølgelig mat!

Jeg var til stede på hotellet da dette skjedde, og jeg ble grepet over den ro og sindighet som utspant seg sammen med mange gripende scener.

Det var en enestående innsats fra frivillige, ansatte i Trondheim kommune og andre kommuner, media, politiet og ansatte og ledelse på Royal Garden. Det er alltid lagspillet som avgjør om man lykkes i slike krisesituasjoner.

Samtidig jobbet vi med å få på plass en langsiktig oppfølging av alle berørte, og dette mer langsiktige arbeidet ble godt fulgt opp av organisasjonsdirektør som overtok kriseledelsen mandag morgen.