Situasjon i barnevernet i Midtre Namdal er kritisk, og har vært det over tid. På det meste har 1 av 3 ansatte vært sykemeldt. I tillegg er hele ledelsen sykemeldt. Årsaken til det høye sykefraværet er ikke kjent. Over 100 barn venter på hjelp, og tjenesten har 40 % fristbrudd. Alt dette ref artikler i NA i februar. Statsforvalteren er aktiv i å bistå kommunen som tar grep for å rydde opp, og det er lagt plan for hvordan det skal skje. Det er godt nytt.

Kommunen skal i første omgang løse en akutt situasjon, så fokus på å få tak i nok folk til å behandle alle sakene virker være en kritisk og riktig prioritering. Fire nye årsverk hentes inn. Spørsmålet er om det er tilstrekkelig medisin for å bygge opp «en mer robust tjeneste» på lang sikt, som er et mål ref kommunedirektør Grimstad.

Som betrakter fra sidelinjen gjennom omtale av saken i media, undrer jeg om behovet for bredde i perspektiver og virkemidler som må tas i bruk for å bygge en «en mer robust tjeneste», er tilstrekkelig til stede. Bredden må være der i både analyse av hvordan situasjon har oppstått, og hva som skal til for å løse den. Riktig medisin krever riktig diagnose. At bredden ikke synes gjennom medias omtale, betyr selvfølgelig ikke at den er fraværende.

Som årsak til uføret barnevernet har havnet i, pekes på mange alvorlige saker og høyt sykefravær. Samtidig er det ingenting som tyder på at bemanningen er for lav sammenlignet med andre, ifølge kommunedirektøren. Det er viktig informasjon. Hvis økende saksmengde alene er svaret, ville antagelig mange flere enn barnevernet i Midtre Namdal havnet i samme uføret.

For å komme til en valid konklusjon om hvordan tjenesten har havnet i uføret, og hva som skal til for å komme ut av det, må mange steiner snus. Det høye sykefraværet - som også er tilstede i selve ledelsen - er åpenbart en av de viktige faktorene å gå nærmere inn i. På konkret spørsmål fra NA om det høye sykefraværet er tilfeldig, kunne ikke kommunedirektøren gi noe umiddelbart svar. Det trenger ikke være problematisk, for han kan ikke ha oversikt over alle detaljer i alle tjenesteområder til enhver tid. Det som vil være problematisk er om spørsmålet ikke tas på alvor og ettergås. For spørsmålet er helt på sin plass. Kommunen må finne svaret på dette, og mange andre viktige spørsmål når de skal sikre en tjeneste som er i stand til å innfri sin oppgave overfor den aller mest sårbare del av befolkningen.

Fire nye årsverk inn i tjenesten er sannsynligvis ikke en varig løsning, det er et krisetiltak i en akutt situasjon. En økning av antall hoder og hender som jobber i tjenesten er ikke løsningen hvis problemet eksempelvis ligger i hvordan disse organiseres, administreres eller ledes. Da vil de samme hodene havne i samme uføret, og tjenesten vil fortsatt være sårbar og ute av stand til å innfri oppdraget. Å finne ut av hva som er rett diagnose og rett medisin er et arbeidsgiveransvar og et lederansvar. Arbeidet må gjøres med et åpent, selvransakende og kompetent blikk, hvilket er helt avgjørende for å komme til de gode beslutningene på veien videre. Det krever vilje og evne til også å gå inn og undersøke om ledelsesutøvelsen, eller manglende utøvelse av lederskap, er en del av diagnosen.

NA stilte spørsmålet, hvem som helst kan vel ikke jobbe i barnevernet? Svaret er heldigvis nei, det krever kompetanse. Samme svaret gjelder for ledere. Hvem som helst kan ikke være ledere. Det krever kompetanse som en ikke er gitt å besitte i kraft av en profesjonsutdanning. Ledelse er en profesjon i seg selv, og krever kompetanse, ferdigheter og fokus langs flere dimensjoner.

Det er viktig å være bevisst på forskjellen mellom profesjonsutøvelsen, og ledelse av menneskene som utøver den, og at det er to forskjellige fokus som krever forskjellige ferdigheter. Selve profesjonsutøvelsen har sine rammer og krav - og i dette tilfellet også en god del skjønn som gjør oppgaven ekstra krevende - mens å utøve ledelse krever kompetanse og ferdigheter i blant annet å lede andre mennesker til å yte sitt beste under alle rådende omstendigheter, kollektivt og individuelt.

Å være en profesjonsutøver som skal lede andres profesjonsutøvelse kan være ekstra krevende fordi det krever kontinuerlige sortering å vite hvilke briller en skal se gjennom i forhold til hva som er på bordet. Risikoen er stor for at profesjonsbrillene er på oftere enn ledelsesbrillene, med de uheldige konsekvenser dette kan få. I tillegg skal tjenesten administreres og utvikles. Det er komplekse roller som krever kontinuerlig bevissthet om hvor fokuset trenger å være til enhver tid i utøvelsen.

Er det noen som fortjener kompetent og tilstedeværende ledelse med ryddighet til å ta på rett briller til rett tid – og skille snørr og bart for å bruke trøndersk terminologi - , og samtidig se helheten slik at det kan utøves tydelig, godt og støttende lederskap, så er det de som jobber innenfor barneverntjenesten. De fortjener det, og de trenger det for over tid å kunne være i stand til å utøve jobben de er satt til å gjøre. Kanskje er det ikke i denne tematikken hunden er begravet, men om det er noe å hente her på ulike nivå, så må det gripes fatt i.

Jeg håper for alle som trenger tjenesten - og for de som jobber i den - at alle steiner snus for å komme frem til riktig medisin. For som kommunedirektøren påpeker, det er ikke et alternativ å mislykkes i dette arbeidet. Selvransakende åpen innsikt gir god utsikt. Det er ingen grunn til å tro at det ikke vil være tilfelle også i denne saken.