Gå til sidens hovedinnhold

Krisesenteret må oppleves trygt for alle som trenger det

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

På et hemmelig sted i Trondheim ligger krisesenteret, et akuttilbud i ordets rette forstand. Krisesenteret har god kompetanse og lang erfaring i å møte mennesker som er eller har vært utsatt for vold i nære relasjoner, oppgir kommunen selv på sine nettsider. For mange er krisesenteret den ene trygge havnen en kan gå til for å trygge seg selv eller enda viktigere, barnet sitt.

Derfor burde det være en selvfølge: For alle som befinner seg i en så smertefull og knusende situasjon at krisesenteret behøves, må krisesenteret oppleves som et trygt sted.

Derfor gir det grunn til bekymring å lese om flere tidligere beboeres erfaringer med krisesenteret. Kvinner som har opplevd grove tillitsbrudd og grov vold i nære relasjoner, forteller om en opplevelse av mistillit, press, stress og å bli snakket til på nedlatende vis.

«Flere av oss som har vært på krisesenteret er enige om én ting: Vi vil ikke tilbake dit. De gjør mye bra, intensjonen er bra, men det er svikt i rutiner som gjør at man ikke føler seg trygg», sier en av dem til Nidaros.

Slik kan det ikke være.

Det er på den ene siden kanskje forståelig at det noen ganger kan oppstå konflikter mellom behovet kvinnene som kommer til krisesenteret har for å føle tillit på den ene siden - og de ansattes oppfatning av hva som er faglig riktig og forsvarlig på den andre. Noen ganger er nok ikke det til å unngå. Det er heller ikke særlig uvanlig, i det offentliges møte med utsatte mennesker, at det blir nettopp slik. Nidaros har det siste året kunnet fortelle om sårbare mennesker som har opplevd seg oversett eller overkjørt i møte med det offentlige.

Et offentlig velferdssystem kan nok aldri være hundre prosent tilpasset behovet til hver og en av oss. Regler kan slå ut annerledes enn det som var hensikten. Og enkelte vedtak gjort av det offentlige kan til og med oppleves som dypt urettferdige for den enkelte der og da, men likevel være riktige.

Men: Vi snakker om noe mer enn dette, i denne saken. Noe er galt når tidligere beboere går så kraftig og samstemt ut som i Nidaros. Slik kan det ikke være på et senter som er der utelukkende for noen av de til en hver tid aller mest utsatte og sårbare menneskene i samfunnet vårt.

Terskelen for å oppsøke krisesenteret er for mange ekstremt høy. Det kan være vanskelig for de fleste å sette seg inn i hva som skal til for å greie å komme seg ut av voldelige relasjoner - for ikke å snakke om å jobbe seg fram til en erkjennelse av at vold og trusler bør anmeldes. Dette er den nådeløse mekanismen i vold i nære relasjoner. Like vanskelig kan det være for de fleste av oss å sette seg inn i hva slags opplevelser de som kommer seg til krisesenteret, faktisk har vært gjennom.

Når en tidligere beboer ved krisesenteret forteller om en ansatt hun hevder baksnakker andre beboere, og opptrer nedlatende med kroppspråk og generell opptreden, er det ikke snakk om et uheldig møte mellom en sårbar enkeltperson og et offentlig byråkrati. Det er tvert i mot potensielt snakk om et ødeleggende møte mellom et sårbart menneske og nettopp det offentlige fristedet som skal gi hjelp og trygghet, når ingen andre kan.

To tidligere beboere har klaget muntlig til ledelsen. En tidligere beboer har klaget til Statsforvalteren.

Det er til å bli bekymret over. Krisesenteret er av åpenbare grunner en institusjon det er vanskelig for offentligheten å ha innsyn i. Det er derfor bare å håpe at enhetslederen for psykisk helse og rus i kommunen, Kåre Rønnes, mener alvor når han sier at «vi går i dybden på alle tilbakemeldinger som er av en sånn art at det er verdt å se på dem».

Kommentarer til denne saken