Gå til sidens hovedinnhold

Kritikerne av regjeringens portforbud-forslag må lese regjeringens portforbud-forslag

Vi må rydde i debatten om portforbud. Den er mer komplisert enn for eksempel Venstre, Frp og Dagbladet skal ha det til. Regjeringen og kritikerne snakker forbi hverandre.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nidaros kan melde at formannskapet i Trondheim den 26. januar skal ta stilling til regjeringens høringsnotat om portforbud. Det er en mer sammensatt og komplisert debatt enn du får inntrykk av om du for eksempel leser Trondheim Venstres kritikk i Nidaros, Trine Skei Grandes innlegg her på Trønderdebatt, eller denne lederen i Dagbladet. For da skulle en jo tro at det regjeringen nå foreslår er å gi seg selv en hittil ikke-eksisterende adgang til å innføre portforbud - og at det vi nå tar stilling til, er et enkelt ja eller nei til bruk av portforbud.

Men det er dessverre ikke så enkelt. Som det også fremgår av forslaget fra regjeringen som snart ligger på politikernes bord her i Trondheim, mener regjeringen selv at det allerede er mulighet for å innføre portforbud i Norge med hjemmel i smittevernlovens pararaf 7-12. Det regjeringen foreslår er i følge dem selv tvert i mot å sørge for en mer solid demokratisk forankring, klarere avgrensinger knyttet til virkeområde og varighet, og en sterkere Stortingsinvolvering i en eventuell beslutning om portforbud enn det vi har nå. Kort sagt: En egen lovregulering av portforbud.

Så hvordan skal en gripe an denne debatten?

Prinsippene først. Selv mener jeg det finnes vektige argumenter for at portforbud er uaktuelt som virkemiddel mot covid-19 i Norge. Ja, at det i det hele tatt bør være et uaktuelt virkemiddel i fredstid. De ni professorene som nylig gikk ut i en kronikk i Aftenposten er inne på noe viktig: Portforbud er for land som ikke stoler på befolkningen. Et portforbud vil være uholdbart inngripende mot befolkningens friheter, og vil kunne skape en svært uheldig presedens for hvordan vi håndterer andre kriser senere. Et av de største fortrinnene ved å være et åpent, demokratisk og tillitsbasert samfunn er at en ikke trenger å innføre slike maktmidler for å håndtere krise.

Og det er derfor så mange møter forslaget om portforbud med så sterk skepsis og kritikk.

Men kritikkensom nå framføres mot justisminister Monica Mæland og hennes høringsnotat om portforbud er jo strengt tatt mest en kritikk mot den nåværende rettstilstanden - som i følge regjeringen selv allerede gir hjemmel for bruk av portforbud.

Er vi tjent med at et så viktig forslag fra regjeringen dreier seg om én ting, mens den offentlige debatten om forslaget befinner seg på et helt annet, og mer prinsipielt plan?

La oss se nærmere på forslaget. Allerede i dag oppgir regjeringen som sagt hjemmel i smittevernloven til å innføre portforbud i en akutt krisesituasjon, om ståa er kritisk nok. Men deter langt fra uproblematisk at det er slik. Som regjeringen selv påpeker i sitt høringsnotat:

«[D]epartementene [legger] til grunn at smittevernloven § 7-12, jf. § 1-5 vil kunne hjemle et portforbud dersom situasjonen er tilstrekkelig alvorlig og akutt. Et portforbud må være begrunnet i at utbruddet av covid-19 truer folkehelsen, være basert på en klar medisinskfaglig begrunnelse, nødvendig av hensyn til smittevernet og tjenlig etter en helhetsvurdering. Det må videre haste å innføre tiltaket (det er «fare ved opphold»). Et slikt tiltak må i så fall meddeles Stortinget snarest mulig, som kan oppheve forskriftene gitt i medhold av bestemmelsen.

Bestemmelsen er imidlertid en generell og vidtgående fullmaktsbestemmelse som aktiveres i krisesituasjoner, der det ikke er anledning til å involvere Stortinget gjennom en alminnelig lovprosess».

Dette er ikke uproblematisk, i følge regjeringen selv:

«Departementene mener det er både prinsipielle og praktiske grunner til at Stortinget bør involveres i spørsmålet om rammene for eventuelle vedtak om portforbud, gjennom lovreguleringen som foreslås i høringsnotatet her. For det første er det tale om et svært inngripende tiltak overfor borgerne, noe som tilsier at Stortinget involveres før det treffes tiltak, dersom det faktisk er anledning til det.

Men så trer vi inn i det som må sies å være mer omstridt farvann:

I tillegg vil en bred demokratisk forankring kunne skape større forståelse for og gi økt legitimitet til tiltaket, noe som også må forventes å gi økt oppslutning om tiltaket og dermed økt smitteverneffekt. En offentlig prosess omkring et lovgrunnlag kan bidra til å opplyse saken, slik at blant annet vilkårene for å kunne vedta et portforbud og dets nærmere innretning treffer samfunnets behov bedre. I tillegg kan en offentlig prosess bidra til å skape økt forutberegnelighet for borgerne».

Her må jeg innrømme at jeg faller ganske kraftig av, for en foreslår jo ikke vanligvis svært inngripende begrensinger i folks liv først og fremst for å få en debatt som «opplyser saken». En annen - og mindre raus - måte å tolke dette avsnittet på, er jo at omfattende debatt om portforbud vil kunne senke folks terskel for å akseptere portforbud som virkemiddel - og at dette kanskje er litt av hensikten.

Om ikke annet er avsnittet forbilledlig ærlig: Mer debatt om portforbud vil kunne øke forståelsen for - og indirekte muligheten for innføring av - portforbud.

Men regjeringen har et poeng, som trer enda tydeligere fram når de understreker hva forslaget som nå er på høring faktisk er, og ikke er (med min utheving):

«Departementene understreker at formålet med dette høringsnotatet er å igangsette en prosess for å sikre et treffende og bredt demokratisk forankret rettsgrunnlag for et potensielt fremtidig portforbud. I stedet for å vente til det foreligger fare ved opphold, og så vedta et portforbud med hjemmel i fullmaktsbestemmelsen i smittevernloven § 7-12, jf. § 1-5, involveres Stortinget på forhånd. Formålet med lovhjemmelen er ikke å flytte mer kompetanse fra Stortinget til regjering. Det foreslås tvert imot å oppstille flere vilkår for bruk av den nye fullmaktsbestemmelsen enn det som følger av smittevernloven § 7-12, nettopp for å sikre at hjemmelen bare brukes til sitt formål […] I tillegg foreslås en mekanisme for å involvere Stortinget dersom vedtak treffes i medhold av hjemmelen, som gir Stortinget bedre forutsetninger for å kunne vurdere om forskriften skal oppheves enn det tilfellet hadde vært om den var vedtatt i medhold av smittevernloven».

En forsøksvis oppsummering er slik: Regjeringen mener de per i dag har fullmakt til å innføre portforbud dersom situasjonen er tilstrekkelig akutt. Det er i strid med hvordan vi vanligvis forankrer inngrep i befolkningens frihet i Norge, og derfor ønsker regjeringen å innføre en ny fullmaktsbestemmelse for bruk av portforbud, med en mekanisme for å involvere Stortinget, bedre mulighet for Stortinget å overprøve regjeringen, og med flere vilkår og begrensninger enn det som i dag er tilfelle - slik at hjemmelen er mer solid om vi skulle ende opp der at portforbud blir aktuelt.

Nærmest for å understreke poenget, legger regjeringen til:

«Departementene legger til grunn at høringsprosessen her ikke er til hinder for at smittevernloven § 7-12 jf. § 1-5 gir hjemmel til et portforbud dersom det plutselig oppstår et akutt hastebehov for å innføre et slikt tiltak mens lovgivningsprosessen pågår».

Her i Trondheim har en rekke lokale Venstre-topper uttrykt sin støtte til Trine Skei Grandes portforbud-motstand. Det gjenstår å se hva for slags politiske realiteter som ligger i dette opprøret ut over et behov for å vise fram sitt liberale sinnelag i kontrast til egen regjering, for i Politisk kvarter på NRK nylig ønsket ikke Skei Grande å svare på hva hun for eksempel akter å stemme for, når saken behandles i Stortinget. Men Venstre-opprøret er også et eksempel på at vi strengt tatt bruker mye krefter nå på å diskutere noe annet enn det justis- og beredskapsminister Monica Mæland vitterlig har foreslått.

For om en skal ta Venstres argumenter mot portforbud, eller Fremskrittspartiets, eller Dagbladets, eller mine egne for den saks skyld: Er det ikke da den nåværende adgangen til innføring av portforbud som er det største problemet? Er det ikke den vi først og fremst burde problematisert, og gått inn for å begrense? Burde ikke for eksempel Sylvi Listhaug, som i Dagsnytt Atten nylig gikk hardt ut mot regjeringen, og med utgangspunkt i sin sterkt prinsipielle argumentasjon, heller tatt til orde for å svekke regjeringens nåværende og allerede eksisterende adgang til å innføre portforbud i akutte situasjoner med hjemmel i smittevernloven?

Verken tilhengere av Mælands høringsnotat om portforbud, eller motstandere, er tjent med at begge parter har en debatt gående om noe annet enn det som faktisk ligger på bordet. Og all den tid loven er som den er, skal en ikke se bort fra at regjeringens forslag - også sett fra kritikernes ståsted - isolert sett er en forbedring.

På den annen side: Et åpenbart argument for å likevel møte Mælands forslag med sterk skepsis, er det som på godt norsk kalles slippery slope. Ved å vedta en helt nytt og detaljert hjemmel for bruk av portforbud, vil kanskje sannsynligheten for at portforbud faktisk benyttes som virkemiddel, øke. Det er slett ikke utenkelig - tvert i mot er det sannsynlig. Når regjeringen skriver at «en bred demokratisk forankring [vil] kunne skape større forståelse for og gi økt legitimitet til tiltaket, noe som også må forventes å gi økt oppslutning om tiltaket» er de jo selv inne på nettopp dette.

Trine Skei Grande skrev her på Trønderdebatt at «om trusselen ved for eksempel en pandemi er så stor at portforbud er et virkemiddel, så trenger vi en forståelse blant folk av hvor farlig situasjonen er. Om ledelsen i et land ikke klarer å bygge den forståelsen, så må de prøve hardere».

Det oppsummerer egentlig situasjonen vi er i, godt. Det er dessuten noe rart og uforholdsmessig over det hele - her har vi en debatt gående om et så ekstremt virkemiddel som portforbud er, samtidig som utrullingen av vaksiner går tregt, mange bryter karantenen når de kommer inn i landet, og det ikke er lenge siden det viste seg at NHO Industri hadde i overkant smidige kanaler inn til regjeringen på smittevernets bekostning. Det er mye vi bør prøve ut før portforbud skulle bli aktuelt, for å si det mildt.

I mellomtiden bør så mange som mulig ta regjeringen på ordet, og lese høringsnotatet om portforbud. Og så må vi jobbe litt alle i hop, uavhengig av hva vi mener, for å rydde i debatten.

For problemet til de som kritiserer regjeringens forslag er følgende: Et nederlag for Mæland i portforbud-saken innebærer ikke at portforbud er tatt av bordet som virkemiddel. Og problemet til Mæland er at hun så langt ikke har greid å forklare hva hennes eget forslag egentlig går ut på.

Les også

Felles normer og verdier i et samfunn er sterkere enn noen ordensmakt

Kommentarer til denne saken