I mai 2005 vedtok Stortinget en ny straffelov. Men den trådte ikke i kraft det året. Ikke året etter heller.

Det skulle ta over ti år fra den nye straffeloven ble vedtatt, til den trådte i kraft i 2015. Årsaken var at politiets straffesakssystemer ikke ville være i stand til å håndtere overgangen, og et nytt system måtte på plass først.

I 2015 fikk Forsvaret hard medfart i en rapport fra McKinsey. IT-prosjektene var ifølge Klassekampen «preget av rot, inkompetanse, pengesløsing og ansvarspulverisering».

Spol fram til i dag: I NAV er ventetiden for folk som venter på endelig svar om sykepenger nå på 52 uker (!). Årsaken er at det nye IT-systemet som skulle sørge for en mer effektiv saksbehandling er forsinket, fra 2020 og helt til 2027.

Og så Helseplattformen, da. Helsetilsynet la nylig fram sin foreløpige tilsynsrapport om Helseplattformen.

Den er knusende.

I Trønderdebatt er vi to ansatte. Vi bruker et publiseringssystem som heter Cue. Det fungerer helt ok, men som alle systemer har Cue noen innebygde begrensninger: Flere brukere kan ikke redigere samme artikkel samtidig. Dersom jeg prøver å gjøre endringer i en artikkel mens min kollega allerede har åpnet den, får jeg beskjed om at artikkelen er «låst». Hun må gå ut av saken før jeg kan slippe til og gjøre endringer.

I en avis er dette vanligvis en bra ting. Det er fornuftig at min kollega og jeg ikke driver og redigerer samme sak på samme tid. Dessuten tar det omtrent ti sekunder å avklare hvem som skal gjøre hva.

Men i en felles digital plattform for helsesektoren er det ikke en bra ting. Av årsaker som overgår i alle fall min forstand fungerer det nemlig også slik i Helseplattformen. Tilsynet avdekker at «det er tidkrevende å spore opp og komme i kontakt med den andre brukeren», og at ansatte «opplever at låsinger inntreffer mellom legevakt og sykehus». Det er enda ikke rettet opp.

Siden oppstarten i november har det vært at vedvarende problem at meldinger ikke når fram i systemet. Og det ernesten så en ikke kan tro det, når det kommer fram at «skrifttype må endres for en bestemt meldingstype for at den skal bli leselig for mottaker, og at denne feilen var avdekt og meldt allerede før oppstarten» (!). «Flere oppgir å benytte skyggeregnskap ved hjelp av notatblokker og gule lapper for å holde oversikt over pasientene».

I Norge har vi lang erfaring med IT-skandaler. Mange av dem er trolig vanskelige å unngå: Å innføre store, nye IT-systemer i svære, offentlige virksomheter er liksom ikke det samme som å installere en ny app på telefonen, eller å kjøpe hyllevare til å drive regnskap i en bedrift. Eller?

Kan det tenkes at det offentlige gjør noe feil, på helt overordnet nivå, og at det er måten de planlegger og gjennomfører disse gigaprosjektene på, som bidrar til mange av de samme store problemene, igjen og igjen?

Kanskje bør vi lete litt mer på overordnet nivå for å finne svar, og stille noe kjetterske spørsmål, fremfor å behandle hvert enkelt offentlig IT-prosjekt som et enkeltstående tilfelle. Jeg tenker spesielt på to ting:

Det første kjetterske spørsmålet er: Hvorfor er vi så dårlige på å bygge på det vi er gode på? Vi har jo mange digitale løsninger som fungerer svært godt i Norge, og.

Mange av dem står Digitaliseringsdirektoratet (Digdir) for. De har en rekke såkalte fellesløsninger – byggeklosser, så å si – som er utviklet med sikte på at flere offentlige aktører kan bygge på dem. Altinn er et godt eksempel, som alle er kjent med. E-innsyn og ID-porten. Enhetsregisteret.

Det er fascinerende at norsk offentlig sektor aldri omfavnet denne tankegangen fullt ut, også i de virkelig store IT-prosjektene: For en lekmann som undertegnede er det litt mystisk at det ikke for eksempel skulle la seg gjøre – også i svære prosjekter i helsevesenet – å utvikle felles, standardiserte komponenter og såkalte API-er i bunn, som en deretter selv kunne bygge på, og sette sammen til ulike formål.

En større offentlig, digital verktøykasse som utgangspunkt kunne kanskje bidratt til raskere planlegging og gjennomføring av store prosjekter, sørget for enklere sammenligningsgrunnlag mellom ulike anbud, og bidratt til utviklingen av norsk IT-industri. Og uansett hvilke(n) leverandør(er) som ble valgt, kunne en for eksempel vært sikker på at innloggingen, meldingssystemene eller andre deler av grensesnittene fungerte etter samme lest.

Politisk blåser ikke vinden i den retningen om dagen. Steffen Sutorius sluttet i fjor høst som direktør i Digdir. Før han gikk av, uttrykte han tvert imot sterk bekymring for finansieringen av disse fellesløsningene. Det er interessant at den politiske interessen for disse problemstillingene er så lav som den er nå om dagen.

Og for all del: Det finnes nok åpenbare innvendinger mot tankeeksperimentet mitt over. Men det som er sikkert, er at noe må gjøres med IT-prosjektsyken. De stadige IT-skandalene er et åpenbart systemproblem i Norge, og må løses ovenfra, ved å lytte mer nedenfra.

Og det bringer oss til den andre kjetterske tanken: Offentlig sektor ser ikke IT-prosjekter for hva de egentlig er.

For som fortvilte ansatte ved St. Olavs i disse dager kan skrive under på: IT-systemer i offentlig sektor er ikke som et veibyggeprosjekt. Debatten i IT-miljøene selv peker på mye av det samme. Yngve Milde i Bekk consulting sammenligner statens prosjektmodell med en «fossil på krykker». Og Marianne Gjessing i Digi.no har i en forbilledlig pedagogisk sak nylig forklart hvordan statens egen styringsmodell kan være til hinder, ikke fordel, for offentlige IT-prosjekter.

Jeg tror noe av diagnosen også passer på dagens problemer med Helseplattformen. Det er ikke gitt at de svære rammebevilgningene og organisasjonskartene som fungerer godt når du skal bygge en svær tunnel, er egnet når en stor offentlig aktør skal få seg et nytt IT-system, ei heller i helsevesenet.

Var det en naturlov at de beste byggeklossene til fremtidens pasientjournal finnes hos den amerikanske leverandøren Epic, og ikke i norske fagmiljøer? Er det en smart selvfølge at ulike offentlige instanser, kommuner og fylkeskommuner, skal gjennomføre slike anskaffelser hver for seg, i stedet for å bygge på mer felles kompetanse, og flere felles standarder? Og at det er lurt å samle alle IT-behov en måtte ha, i én svær løsning på ett kjempestort anbud?

Mengden av kuk i computeren i det offentlige Norge om dagen antyder at svarene er: Nei.