Jeg hadde håpet og forventet at vernemyndighetene på fylkesplanet hadde satt foten ned for planforslaget angående riving og utbygging i bankkvartalet i Levanger. Det har ikke skjedd. Nå er det opp til kommunestyret å fatte vedtak i saken.

Levanger er blitt til del en så omfattende kulturmiljøfredning at det kan være nærliggende å sammenligne oss med Røros. Det gir oss som bor her, utbyggere og kommunale myndigheter et stort ansvar. For å ivareta dette på beste måte trenger vi en omforent forståelse av hva som er byens særpreg og egenart, så bygge videre på dette og de verdier i miljøet vårt som ligger til grunn for fredningen. Det aktuelle forslaget og debatten rundt det viser at det enda er et godt stykke igjen før vi er der.

Gjennomføres den planlagte riving og utbygging i Bankkvartalet, settes hele kulturminnefredningen i fare. Hvorfor? Tre-fire slike bygningskolosser som den foreslåtte i Håkon den godes gate 31 (Brunbanken), er nok til å kvele småbyen Levanger. På grunn av de ruvende dimensjonene og den høye utnyttingsgraden gjelder dette også Kirkegata 50. Den utbygging og utfylling av bakgård og portrom som dessverre også følger med forslaget, vil berøve oss noe av den luftigheten som er typisk for norske småbyer, på sitt vis bidrar det også til kvelningsfornemmelsen.

Blir dette prosjektet vedtatt i kommunestyret, kan det lett skape presedens. Folk med penger - både innenfor og utenfor kommunen - kan satse på (nesten) maksimal utnytting av oppkjøpte tomter, med tilsvarende inntjening. Oppskriften er å kjøpe opp, la bygningene stå til forfall i noen år for så å erklære dem kondemnable.

Poenget her er at en utvikling og fornying ikke må skje på bekostning av kulturmiljøet, men ut fra en helhetstenkning og på de premisser som er nedfelt i kulturminnefredningen.

Debatten har i for stor grad blitt låst til utbyggernes framlagte forslag og endringene av dette. Planskissen viser imidlertid et godt eksempel på moderne tettsteds- og storbyarkitektur, som ikke har noen god forankring i småbyen Levanger.

I stedet kunne man gått inn for bevaring av Håkon den godes gate 31, det vil si fasadene mot gatene, slik at en utbygging må finne sted innenfor rammene av bygget. Da må selvfølgelig planene om innendørs parkering droppes, og arealene i sin helhet utnyttes til næring og kultur kombinert med leiligheter og hybler. «Brunbanken» er et eksempel på kreativ og god arkitektur fra 1970.

Grunnen til at den ble tatt positivt imot og til og med prisbelønnet, var nok først og fremst tilpasning til den eksisterende bebyggelse. Den fant sin plass i gateløpet på en helt forbilledlig måte. Dette gjelder ikke minst sammenføyningen med Kirkegata 50 «Kvitbanken» og i den varierte bruken av materialer som skaper variasjon og spenning i fasaden. «Brunbanken» gir et visuelt rolig og fint inntrykk, spennende på sitt vis, i hvert fall ikke kjedelig. Og først og fremst: Den tar hensyn til den omkringliggende bebyggelse, slik at gateløpet henger sammen helt fra bryggene og ned til garasjene.

Kvitbanken fra 1912 får dermed fortsette å være det monumentale bygget det er, og de små trehusene lenger nede i gateløpet og i Håkongata lever også godt videre i det totale samspillet.

Kommunestyret kan som kommunens øverste bygningsmyndighet nekte riving av Håkon den godes gate 31 og dermed bringe debatten om utvikling av bankkvartalet på et annet spor.