«På tide med et maktskifte i Oslo» var overskriften på Aftenpostens lederartikkel lørdag før kommunevalget, mens Adresseavisen i sin leder på valgdagen ønsker oss godt valg. Ut fra Aftenposten-logikk kunne Adressa tolkes dit hen at det ikke trengs noe maktskifte i Trondheim. Men avisa har «alltid» unnlatt å peke på et bestemt parti eller samarbeidskonstellasjon, og her er det ulik praksis blant våre aviser. Foran stortingsvalget i 2017 fortalte, i klartekst eller indirekte, sjefredaktørene i halvparten av de tjue største avisene hvilket parti de støttet. Blant dem var Aftenposten og Stavanger Aftenblad, mens blant annet VG og Dagbladet gjorde som Adressa.

Hvorvidt pressen bør tonepolitisk flagg og peke på et bestemt parti foran valg, var en «stor» debatt i USA på 1920-tallet. Den hellet mot at demokratiet var mest tjent med at pressen deltar aktivt i politiske prosesser, og i flere vestlige land er det tilfellet i dag. Og slik var det for de norske partiavisene i årene etter krigen, men i dag er det vel få som savner aviser med politikere som redaktører, slik det var for Adressa for vel 30 år siden. Da satt sjefredaktøren i bystyret for Høyre (og brukte angivelig bystyremøtene til å skrive lederen for neste dag ...). Nå er de formelle båndene mellom partiet og Adressa for lengst brutt, og motstridende leserinnlegg tyder på at avisa er i partipolitisk balanse (eller «sosialdemokratisk», som det også kalles). Men det er, så vidt jeg vet, ikke noe som formelt hindrer Adressa å gjøre som for eksempel Aftenposten. Tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per E. Kokkvold, mener avisene bør gi (parti) politiske råd foran valg, men sjefredaktørene tror øyensynlig at «uavhengighet betyr nøytralitet».

Etter at avisene gradvis frigjorde seg fra de politiske partiene på 1980-tallet, kom det et «backlash»: Det var ikke grenser for hvor «nøytrale» avisene skulle være, selv Galluptallene ble gjengitt uten kommentarer! Så kom et par maktutredninger, mye presseforskning og årelang debatt der mediene ble tilskrevet ulike roller mht. politisk innflytelse: De hadde en dagsordenfunksjon ved å servere politikerne sakene de skulle være opptatt av. Det ga dagspressen en boost som etter hvert ble dempet av en forsker (og journalist) som «viste» at mediene selv lå under for «kildenes tyranni»; de ble styrt av en institusjonell elite.

Dette var tiden da NRK mistet sitt monopol og vi fikk nye radio- og TV-kanaler. Nå tapte avisene kampen mot etermediene om nyheter, og de gikk over til å mene noe om det som allerede sto på politikernes dagsorden, i stedet for å sette den. Dette var både raskere og billigere, og avisene hadde tatt steget fra «partipresse til seddelpresse» – kommentariatet hadde gjort sin ankomst.

Men, som undersøkelsen fra 2017 viser, avisene har ikke vært helt politisk tannløse de siste tiårene. En «klassiker» er Dagbladets forside i 1993 med «Nå må du snu, Grete», en oppfordring fra sjefredaktøren til justisminister Faremo om hjemsendingen av kosovoalbanere. Dette skapte ny debatt i pressekretser og resultatet ble et betinget ja til «repolitisering» av mediene. I dag et det nok lettere å få aksept for at avisene er proaktive med kontroversielle politisk-etiske utspill på lederplass. Det måtte nesten til for å unngå følelsen av at de sosiale, ikke-redigerte mediene redigerte de redigerte mediene.

I skrivende stund(tre dager etter valget) er det fremdeles uklart hvem som blir ordfører i Trondheim. Høyre er vinneren, men ikke så klart som på landsbasis, det motsatte kan sies om Ap. Ordførerkandidatene Kent Ranum (H) og Emil Raaen (Ap) startet valgkampen allerede på vårparten med en duell i Dagsnytt 18/NRK. Her garanterte Ranum at privatisering av eldreomsorgen ikke var aktuelt – til Raaens store overraskelse. Ikke bare var det på tvers av Senior-Høyres stadige kritikk av kommunaliseringen av «flaggskipet» Trondhjems Hospital, det var også mot Høyres program. Når Ranum så i innspurten lovte lavere/ingen eiendomsskatt uten å vise til annen «dekning» enn hans personlige løfte, så spilte han i alle fall ikke fotfolket på standene gode (han burde vite bedre!) Å ri motpartens kjepphester i valgkampen, er i alle fall en sjelden øvelse.

Tilbake til spørsmålet i tittelen. Jeg vet ikke hvorfor Adressas sjefredaktør ikke ønsker å gi oss noe råd før valget. Men med de små marginene som resultatet nå viser, ville trolig bare en liten antydning på lederplass ha vært nok til å bevege velgerne så mye (les: lite) at den nye ordføreren hadde vært klar i løpet av valgnatta. Å tvile på det, er å tvile på avisenes rolle i den offentlige meningsdannelsen.