Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er snart 30 år siden jeg avsluttet studiene, så ikke alt er like friskt i minnet, men jeg fikk et lite innblikk igjen for kort tid siden. Da jeg flyttet til Trondheim for andre gang, høsten 2021, slo det meg hvor vanvittig høye leieprisene hadde blitt, sammenlignet med andre byer. 10.000 kroner ga deg stort sett et rom hos en familie, hvor du måtte dele bad og kjøkken, og leve nærmest som en inntrenger i andres liv.
Selv, valgte jeg å leie en leilighet til 14.000, med to soverom – fordi jeg var i full jobb og hadde råd. I dag, halvannet år senere, har denne steget til 16.000 kroner per måned. Studenter har selvsagt muligheten for å gå sammen to og leie en slik. Da har de en leieutgift på 8.000 kroner i måneden pluss strøm. Det vil jeg tro er en nokså normal boutgift for en student.
Gjør vi et kjapt regnestykke, hvor vi ser vi bort fra strømutgiftene, vil det med dagens studielån være 90 kroner å leve for per dag, når leieutgiftene er trukket fra. Dette skal rekke til buss, mat, studiebøker og utstyr, møbler til leiligheten, øl og flytur hjem et par ganger i året. Noe sier meg at det ikke blir så mye rom for kos. Det er nesten slik at det høres ut som en beskrivelse fra et tredje-verden-land.
«Setter partiet sjakk matt»
For 20 år siden var studielånet på 80.000 kroner per år. Ifølge inflasjonskalkulatoren, har ikke situasjonen blitt det spøtt bedre siden den tid. Hadde det ikke vært for drahjelp fra SV, under de forrige statsbudsjett-forhandlingene, ville det faktisk vært langt verre.
I Sp og Ap sitt forslag, var studiestøtten øket med 3.600 kroner, men forhandlingene førte til at den i stedet steg til 9.022 kroner. Dette ble feiret som en stor seier, men førte oss altså bare opp til eksakt samme nivå som for 20 år siden.
Det er klassisk for folk fra min generasjon å klage over at alt var hardere da vi var unge. Det stemmer imidlertid ikke når det gjelder studielån. Kårene, da jeg studerte, var faktisk en del bedre, omregnet i dagens kurs – men selv det opplevdes hardt. Det er nesten vanskelig å se for seg hvordan studier i det hele tatt er mulig nå.
Bestemora mi var svært skoleflink, men fikk beskjed fra foreldrene om at de ikke hadde råd til å sende henne på universitetet. Da var det sånn at du enten kom fra et velbeslått hjem eller i det minste fra et sted der det var universitet, slik at du kunne bo gratis hjemme. Ellers var det rett og slett ikke mulig. For noen fra en fiskerfamilie på yttersida av Senja, var dette rett og slett ikke en «option».
Det betenkelige med utviklinga er at vi ikke er så fryktelig langt unna den situasjonen i dag heller. La meg nevne noen data fra SSB som understøtter dette. I Norge bor bare hver tiende student med foreldrene sine, og den økonomiske situasjonen til borteboende studenter skiller seg dramatisk fra dem som bor «hjemme». Studenter som ikke bor med foreldre, har større utgifter enn hjemmeboende studenter, men de har også høyere inntekter.
«Han er ikke feit, han er enorm. Skjerp deg!»
Ifølge en artikkel SSB skrev 5. juni 2018, er deltidsjobb langt vanligere for studenter i Norden, enn det er i resten av Europa. Det er også langt vanligere å få pengestøtte fra familien, enn tilfellet er i Europa. Mens familiestøtte utgjør bare 14 prosent av inntekten til studenter i Norge, er inntekt fra arbeid den viktigste inntektskilden til borteboende studenter her i landet, med 45 prosent.
I Norge utgjør offentlig studiestøtte 35 prosent av inntekten til borteboende studenter. I Norge har disse i snitt høyere inntekt enn borteboende studenter i Tyskland, Frankrike, Finland og Danmark.
Det kommer i hovedsak av at de er tvunget til å ta kvelds- og helgejobber for å få det til å gå rundt. Folk på krevende studier som ikke kommer fra byen, må med andre ord konkurrere med hjemmeboende studenter, som ikke er avhengige av å bruke mesteparten av tiden på ekstrajobber. I en idrettskonkurranse ville man kalt dette urettferdig.
Bolighaiene fråtser fortsatt på studentene
Denne uka ble det offentliggjort en undersøkelse, hvor det kom fram at Trondheim blir ansett som den nest beste studentbyen i landet. Da Nidaros intervjuet studenter om dette, er det kulturtilbudet som trekker opp, mens det store «drawbacket» er boligprisen.
Med over 37.000 studenter, sier det seg selv at det blir rift om de utleiemulighetene som finnes. Og selvsagt – når det er knapphet – dukker bolighaier opp for å sko seg på krisen. I et debattinnlegg i Nidaros, kommer styret i Studentersamfundet med et varsko om utleierne som i sterkest grad utnytter situasjonen, uten på noen måte å forholde seg til pliktene de har som utleiere.
Det er for så vidt reservert en egen plass i helvete for slike, men kunne man i tillegg sette i verk tiltak som gjør det ubekvemt for dem allerede nå?
