I kjølvannet av kvinnehelsedebatten som raste tidligere i høst, var vi mange som ble inspirert av det massive engasjementet, den tydelige frustrasjonen og sinnet debatten utløste. Kvinner landet over krevde at søkelyset skulle rettes mot hva kvinnehelse faktisk er, livsviktig informasjon og kunnskap, og at kvinner som forteller om sine plager, skal bli hørt, trodd på og tatt på alvor.

Det ble også tydelig at debatten om kvinnehelse, ikke kun kan tas på kvinnedagen. Kvinnehelse er et tema som må belyses hver dag – hele året.

  • LES KVINNEHELSE-SERIEN I TRØNDERDEBATT HER

De siste par ukene har Trønderdebatt hatt en egen kvinnehelse-serie. Denne serien har resultert i en lang rekke viktige leserinnlegg fra kvinner som bidrar til å sette kvinnehelse på dagsorden. Flere har kritisert nedprioriteringen av kvinnehelse, krevd handling og økt satsing på kvinners helse fra myndighetene, forskning og helsepersonell. Flere har fortalt om sine egne opplevelser.

Som Emmeli Bang. Emmeli forteller om kraftige blødninger som varte i flere måneder etter at hun fødte sine to døde babyer. Emmeli forteller sin sterke historie fordi hun «ønsker å bidra til solidaritet, bevisstgjøring og kunnskap»

Vi trenger flere stemmer som Emmeli sin. Det er virkelig behov for bevisstgjøring og kunnskap om kvinnehelse. Julie Flikke oppsummerer dette behovet i sitt innlegg: «Vi høyrer om vanlege kvinnesjukdommar som ikkje har fått merksemd, om fødetilbod rundt om i landet som kuttast, om korleis menn brukast som standard i medisinsk forsking og utvikling av nye medisinar».

Det er et skrikende behov for mer forskning på kvinnehelse. Anne-Grete Sagmo i Norske Kvinners Sanitetsforening poengterer at det er mange kunnskapshull om kvinnehelse. Derfor mener NKS at «det trengs et eget offentlig forskningsprogram for kvinnehelse med friske, årlige, øremerkede midler til Forskningsrådet».

I Norge finnes det tusenvis av kvinner med ulike kvinnehelseplager. Omtrent 10-15 prosent av norske kvinner i fertil alder lider av polycystisk ovariesyndrom, mens 1 av 10 kvinner rammes av endometriose. Andre helseplager og sykdommer kvinner rammes av er blant annet vaginisme, ACNES, adenomyose, livmorhalskreft og brystkreft – for å nevne et utvalg.

Marit Veske forteller ærlig, åpent og ufiltrert om livet som ble forandret av en kul i brystet. Om hvordan kreften påvirket kroppen og hennes mentale helse, hennes nærmeste familie – og livet etter at hun ble kreftfri.

Kunnskap og forskning redder liv. Det er brystkreft et tydelig eksempel på. Rosa sløyfe-aksjonen har bidratt med livsviktig informasjon. Takket være denne aksjonen, vet mange kvinner hva symptomene på brystkreft er og når en skal reagere. Tema for årets aksjon er «tidlig oppdagelse».

I sitt innlegg i Trønderdebatt, skiver Ellen Harris Utne i Brystkreftforeningen og Tom Anders Stenbro i Kreftforeningen, at «jo tidligere brystkreft oppdages, desto bedre er prognosen og jo mer skånsom kan behandlingen bli». Tidlig oppdagelse redder liv. Mammografiprogrammet, for eksempel, redder rundt 100 liv i året. «Likevel» skriver Utne og Stenbro, «er det fortsatt 25 prosent som ikke benytter seg av tilbudet».

Forhåpentligvis vil flere følge oppfordringen fra Kreftforeningen og Brystkreftforeningen: «Bli kjent med brystene dine og gå til legen hvis du merker en forandring som ikke går bort etter tre uker. Møt opp til mammografitimen og oppfordre andre til å gjøre det samme».

Det hadd vørri fint å bi tatt på alvor

I kvinnehelse-serien på Trønderdebatt, er det flere tilbakevendende tema. Det ene er et ønske om å spre kunnskap. Det andre er et ønske om økt kunnskap. Mer informasjon om ulike kvinneplager, mer forskning på kvinnehelse og et større kunnskapsnivå blant helsepersonell.

Det tredje er ønsket om å bli trodd på og tatt på alvor. Emilie Ryen Løkken i Trøndelag Senterungdom skriver: «jeg vet av flere som har vært hos lege med kraftige uutholdelige mensensmerter som har fått beskjed om å bite tennene sammen og ta seg en Paracet».

Julie Vikestad Olsen forteller om sin erfaring etter fødsel. Hun har «vasa rundt med delte magemuskla og underlivsprolaps». Da hun tok opp dette med helsepersonell, ble hun møtt med holdninger som at dette var helt normalt. På egenhånd fant hun en løsning som fungerte – og ble kvitt plagene. I møte med helsevesenets håndtering av sine plager, skriver Julie: «Det hadd vørri fint å bi tatt på alvor og møtt med respekt når man fortelle lege eller anna helsepersonell at «no e det nå som ikke stemme i kroppen her – og det går utover livskvaliteten min»».

Konsekvensene av å ikke bli trodd, kan være fatale. Det var de for mormora til Madeleine Schultz. Hun døde av eggstokkreft. I forkant, skriver Madeleine, «hadde svulsten fått vokse seg stor i fred og ro. I lang tid fikk hun nemlig høre at det hun led av var urinveisinfeksjon. Hun ble ikke tatt på alvor av legene».

Madeleine skriver også om hvordan flere kvinner har opplevd at deres sykdom har blitt feildiagnostisert som psykiske lidelser.

Kunnskapen om kvinnehelseplager og -sykdommer er for dårlig. Det må det gjøres noe med. Derfor er det også så deilig å lese at Emilie i Trøndelag Senterungdom er så tydelig på at hun krever handling – nå. Hun er, i likhet med mange, bekymret for sine kvinnelige venners livskvalitet.

Norske Kvinners Sanitetsforening har helt rett: Kvinner fortjener et tilbud som setter ekte kvinnehelse på agendaen. Og for at kvinnehelse skal settes på agendaen må vi snakke – høyt og tydelig – om kvinnehelse og hva kvinnehelse faktisk er. Det erså viktig at vi snakker om kvinnehelse. Enten det er egne opplevelser med kropp og helse, møte med helsevesenet, krav til politikere eller oppfordring til andre kvinner om å sjekke underliv og bryster.

Jeg er så glad for at disse kvinnene har delt sine historier. Vi trenger å øke kunnskapen om kvinnehelse, og vi trenger å høre ufiltrerte historier som det Marit, Emmeli, Julie og Madeleine forteller om. Vi må snakke om ubehaget.

Kvinnehelse må få den plassen kvinnehelse fortjener inn i den offentlige debatten. Og vi må sørge for at engasjementet blir der – i offentligheten. Det bidrar disse kvinnene med.

Debatten fortsetter. Vi gir oss ikke før vi blir hørt, trodd på og tatt på alvor.