Et endeløst asfaltdekke fullt av hull, betonggriser og noen kampesteiner møter oss når vi stiger ut av båten på Brekstad hurtigbåtkai. Dette er ikke et sted du vil være lenger enn nødvendig. Hurtigbåtterminalen hadde gjort seg bedre som serviceverksted for båter enn som velkomstkomite i kystbyen. Men hvor er egentlig kysten i resten av sentrum?
Brekstad vokste fram langs en vei ved havet. I enden av veien lå en kai og etter hvert ble det bygget slakteri, meieri og det som trengtes for å forsyne det frodige jordbrukslandskapet rundt. I det paddeflate omlandet, som fører tankene til Danmark, ligger kystpilgrimsleden, kampflybase og herregården Austråttborgen – en av landets eldste stormannsgårder. I sentrum har slakteriet nå blitt til Jysk og Rema 1000, mens meieriet ser ut som om det holder på å ramle fra hverandre.
Ingen ordentlig by
Sentrum ligger som en tarm langs fjorden, atskilt fra vannet av en ny hovedvei. I sidegatene er det velpleide hekker og frodige hager med frukttrær som fører tankene til en fjordarm på Vestlandet. Men hovedgata er langt mindre idyllisk.
Den overraskende lange Yrjars gate strekker seg fra kulturhuset via hurtigbåtkaien og det nedlagte meieriet til rundkjøringen ved kjøpesenteret Libra. Her er det god avstand mellom husene, noe som gir inntrykk av et forvokst bygdesenter som kun passer på bytittelen mens storebror er på ferie i Spania.
Bygningene som flankerer gaten er en pytt i panne der mange av ingrediensene gir oss vondt i magen allerede etter første smakebit.
Den eldre bebyggelsen er det lite å si på. Den består av hus i to etasjer, ofte med butikk i første og skifertak. Midt i gata ligger noen gårdsbygninger, deriblant et trønderlån og et nett lite sveitserhus.
Vegg i vegg står anonyme leilighetsbygg, kledd med plater og en symbolsk rute med trepanel, som om noen i kommunen har satt ned foten: Vi vil jo tross alt bestemme litt hvordan det skal se ut vi også. Resultatet er lite helhet og det virker som om alle har bygd uten tanke på naboene.
Kjøpesenter i kakepapir
Noe av det verste er en skoeske i størrelse 50 der Bunnpris regjerer i ensom majestet. Fasaden er utstyrt med grå plater som løper ned til bakken, uten noen tydelig grunnmur. Det får huset til å ligne en pappeske som er overlatt til seg selv i påvente av at søppelbilen skal komme forbi. Hele bygningen ser merkelig forlatt ut.
En stor andel av butikklokalene i sentrum står tomme, til tross for at mange av dem ligger i nye bygninger. Det er ikke mye liv, og vi finner fort synderen. I 2014 utvidet Libra kjøpesenter med ny fløy. Den avlange bygningen, som er omgitt av parkeringsplasser på alle kanter, er signert Voll arkitekter og er drapert i blå plater med kakepapirmønster.
Kysten sett fra parkeringen
Det merkelige er at Brekstad markedsfører seg som kystby når fjorden knapt nok er synlig fra hovedgata. For å se vannet, må vi til parkeringsplassene på baksiden av sentrum. Som på flere av stedene vi har besøkt, er kremtomtene her dedikert til bilen. Og det stopper ikke der. I vannkanten ligger lagerbygg som legoklosser kastet ut av en trassig femåring. Man skulle tro at dette var en levning fra en tid da næringslivet baserte seg på skipstransport, men nei da, her bygges det fortsatt. Hva en byggevarehandel eller Ramirent skal med sjønære tomter er for oss en gåte.
Kysten er derimot synlig fra kulturhuset Ørland kultursenter, signert PKA Arkitekter. Bygningen, med sitt buede tak, ligner en bølge i glass og Ottaskifer som har skylt på land. Den er definitivt noe av det bedre som er bygget her.
I huset ligger Galleri Hans og Hannah Ryggen-senteret som vitner om at Ørlandet har vært tilholdssted for en av landets mest anerkjente kunstnere.
Dette gjenspeiles også i sentrum, der det finnes en babyhåndfull skulpturer, med Astrid Dahlsveens bronseskulptur av Hannah, Hans og Mona Ryggen, som den mest særegne. Bare synd den er gjemt vekk på den tomme plassen bak kultursenteret.
«Kystens Røros»
I dag er Brekstad sentrum merkelig nonchalant håndtert. Det kan virke som om kommunen bare er hoppende glad for at noen ønsker å bygge her. Men det kan bli bedre. I 2012 ble det klart at Ørland blir hovedflybase for forsvarets nye kampfly, noe som betyr at dagens anlegg utvides.
Flere verneverdige hus blir liggende for nærme basen, men i istedenfor å rive bygningene skal 40 av dem flyttes til Brekstad sentrum. Prosjektet med det smått pretensiøse navnet «Kystens Røros», blir en ny bydel med historiske bygninger ved sjøen.
Kanskje Brekstad endelig kan bli en slags kystby. Uansett kan det vanskelig bli verre enn det det er i dag.
Vakker natur – trist arkitektur
Forventningene om at kampflybasen skulle gi mange nye innbyggere har enda ikke slått til. Det er derimot flere som pendler hit. Spørsmålet noen burde stille seg er hvilke grunner folk utenifra skal ha for å flytte til Brekstad, annet enn kort reisevei til jobben og et stusslig kjøpesenter med anonyme kjedebutikker.
Sentrum er drenert for liv. Det finnes kun én skikkelig kafe i hovedgata, resten ligger inne på kjøpesentrene. Her burde kommunen ha sagt nei til kjøpesenterutbygging og satset på en mindre gågate.
Området rundt det nedlagte meieriet – Brekstad sentrums flotteste bygning – har likevel potensial. Her er det allerede anlagt en park. Det er også nok av store og tomme butikklokaler å ta av, og det er rom for å bygge mer. Brekstad ligger i skjønne omgivelser.
Hvordan så vakker natur kan skape så uinspirerende arkitektur er en gåte.