Gå til sidens hovedinnhold

La aldri en krise gå til spille (igjen)

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Never let a good crisis go to waste» har Churchill æren for å ha sagt, etter sigende med henvisning til den usannsynlige alliansen mellom Storbritannia, USA og Sovjetunionen som knuste nazistene under Andre verdenskrig og ledet til opprettelsen av FN. Norske politikere bør lytte til rådet.

76 år senere legger FNs klimapanel (IPCC) frem første del av sin sjette hovedrapport, med beskjed om at klimaforandringene foregår i alle deler av klimasystemet, at de er raske og sterke, og uten sidestykke i menneskets moderne historie. «Denne rapporten må bli dødsstøtet for kull og fossile energikilder, før de ødelegger planeten vår», sier FN-sjefen.

Det dramatiske budskapet ser ikke ut til å gjøre nevneverdig inntrykk i Norge. Vi har kommet oss gjennom kriser før. Da oljeprisen falt fra 115 dollar i 2014 til 30 dollar i 2016 forventet bransjen selv at om lag 50 000 arbeidsplasser ville være borte innen 2020. Et prissjokk ville altså redusere antall ansatte med om lag en femtedel. Hva skjedde så med de som mistet jobben? SSB gjorde en undersøkelse av hva status var seks måneder senere for de som sluttet i petroleumsnæringene i første halvår 2016. 12 pst. hadde flyttet ut av Norge (trolig tilbake til hjemlandet). Blant de som var igjen i Norge var 57 pst. i ny jobb og 12 pst. pensjonert. Når oljesektoren nedbemanner får andre sektorer, herunder bygg og anlegg, industri og kraftforsyning større tilgang på høykompetent arbeidskraft.

En betydelig andel av ledigheten ble absorbert av disse næringene. Vi fikk en gylden anledning til å starte omstillingen fra petroleumssektoren, men brått var kostnadene på sokkelen kuttet, oljeprisen steget og i 2019 var det full fart i oljeinvesteringene igjen. A good crisis gone to waste.

I fjor ble verden rammet av en pandemi som førte til full stopp i oljeetterspørselen og et dramatisk prisfall. Fordi vi noen tiår tidligere hadde kloke, langsiktige politikere som 1) proklamerte Norges suverenitet over sokkelen, 2) gjorde en midlertidig inntekt evigvarende gjennom Pensjonsfondet og 3) med Handlingsregelen la begrensninger på kortsiktige politikeres til tider umettelige pengetørst - for øvrig tiltak med bred politisk tilslutning - hadde Norge små problemer med å håndtere bortfallet av inntekter fra vår viktigste næring. Igjen fikk vi en fantastisk mulighet til å starte en helt nødvendig omstilling fra petroleum til andre næringer.

Et bredt flertall i nasjonalforsamlingen vedtok i stedet en oljepakke som i korte trekk handler om at fellesskapet skal ta en større andel av oljeselskapenes kostnader og risiko for potensielt ulønnsomme og garantert forurensende prosjekter på sokkelen. Heller enn å lese skriften på veggen, som at verden ikke tåler flere oljefunn eller at våre eksportmarkeder kvitter seg med fossil energi, så skal næringen subsidieres minst til 2023. A good crisis gone to waste.

Problemet med å la disse krisene gå til spille er at om få år er ikke etterspørselsreduksjonen og prisfallet midlertidig, men permanent. Verden skal bort fra kull, olje og gass og over til fornybar energi, og det i løpet av to-tre tiår. Vårt viktigste marked, EU, har forsterket sine klimamål og vedtatt en taksonomi som viser hvilke aktiviteter som har livets rett i et lav- og nullutslippssamfunn. Olje og gass er ikke blant disse. Prisene for sol- og vindprosjekter har falt med 70-90 pst. de siste ti årene og IEA erklærte i fjor at solenergi er den billigste elektrisiteten i historien. Ti år er for øvrig mindre enn tiden det tar fra et funn blir gjort på sokkelen til produksjonsstart.

Finansnæringen har skjønt dette og begynt å prise inn klimarisiko. Blant annet Storebrand og Handelsbanken ekskluderer olje- og gasselskaper fra sine fond. Det blir vanskeligere og dyrere å skaffe finansiering av aktiviteter som truer målene i Paris-avtalen.

Et regjeringsnedsatt ekspertutvalg tok nylig til orde for at Pensjonsfondet bør få et langsiktig nullutslippsmål for å redusere fondets klimarisiko. Tre ytterligere grep som vil redusere statens klimarisiko er å

  1. fjerne friinntekten i petroleumsskatten, eller som et minimum redusere den i tråd med Finansdepartementets sterke anbefalinger,
  2. fjerne leterefusjonsordningen, en ordning som har utspilt sin rolle da de eksisterende oljeselskapene uansett kan trekke fra utgiftene for leting fra inntektene før skatt og det ikke er behov for å stimulere til framvekst av nye leteselskaper, og
  3. ikke lyse ut nye felt, som IEA og FN har fastslått at det ikke er behov for. Vi har allerede funnet for mye.

(NB! Fra denne kronikken ble sendt inn til den ble publisert har regjeringen foreslått endringer i friinntekten og leterefusjonsordningen).

Med disse grepene reduserer Norge sin klimarisiko og skaper mer forutsigbarhet for næringene som må omstille seg. På den måten ruster vi landet for krisene vi vet kommer, samtidig som vi tar grep for å unngå de ukjente krisene som en temperaturøkning på tre grader vil medføre.

Kommentarer til denne saken