Vold er per definisjon enhver handling rettet mot et annet menneske hvis hensikt er å skade, smerte, skremme eller krenke – og som får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den vil.

Jeg refererer til en artikkel først publisert i Trønder-Avisa og senere også publisert i min lokalavis Namdalsavisa. Overskriften lød: «Fant eksen sammen med en ny mann – da ble det dårlig stemning» med oppfølger-tekst «mannen i 30-årene mistenkte at eksen hadde besøk av en venn, og oppsøkte henne. Da han fant ut at hun laget mat sammen med denne mannen kokte det over».

Dette er ikke en sak BAdesken (en instagramside som publiserer hjernedøde og idiotiske lokalavis-oppslag, journ.amn) lett hadde tatt rett hjem en gang. La oss være så ærlige å si at det ikke burde være lov.

La oss håpe at dette er siste gang vi ser at vold blir formulert som «dårlig stemning». Jeg vil på forhold – sammen med over en halv million andre – takke på forhånd.

For vold er ikke dårlig stemning. Vold er et alvorlig samfunnsproblem som blir bagatellisert på daglig basis i form av snakking mellom folk og gjennom det journalister åpenbart tenker er god journalistikk og et godt støkke arbeid. Bare i Norge er én av fire blitt påført vold av sin egen partner. Det er over en halv million mennesker. Og i denne statistikken er det ikke medregnet ekser som lager dårlig stemning over litt middagsmekking, for å si det sånn.

Vold er alvorlig, vold gir traumer og vold er noe vi snakker for lite om. For hvem tør vel snakke høyt om vold når det blir formulert som dårlig stemning av folk vi tror vet hvordan man formidler samfunnsproblematiske og særs alvorlige budskap.

Det er sånne holdninger som gjør skammen så stor. Det er sånne holdninger som gjør veien til anmeldelse en hel del lengre. Det er sånne holdninger som forhindrer mange i å komme seg unna. Og med det vil voldsutøvere slippe unna også.

Derfor må vi snakke litt om vold. Derfor er det så viktig at vi kaller en spade for en spade.

I artikkelen kommer det også frem at det var barn til stede når mannen påførte kvinnen vold. Voldsøyeblikket velger journalisten å omtale som opptrinn.

Om vi går noen måneder tilbake skrev jeg en kronikk i Aftenposten om en lignende artikkel skrevet i Sarpsborg Arbeiderblad. Den gangen handlet det riktignok ikke om hvordan journalisten hadde formulert seg, men hvordan en samlet tingrett mente voldsutøveren var i berettiget harme da volden ble utført – og dermed fikk straffenedsettelse grunnet det. Berettiget harme betyr, etter vanlig språklig forståelse, rettmessig sinne. Hun hadde nettflørtet med andre menn. La det synke litt inn.

Det vi forteller med dette er at den som blir påført vold fortjener det, og det kan ikke jeg leve med. For ingen har noensinne gjort noe som gjør at man fortjener å bli påført vold. Derfor er det også høyst irrelevant i saken at det ble laget middag sammen med en annen mann. Derfor er det særs viktig at om det først skal nevnes – så må vi kalle en spade for en spade. Vi må kalle vold for vold – for det er det det er.

Jeg har forslag til en annen overskrift. Prøv denne: «Tiltalt for vold mot eksen» eller «påførte eksen vold grunnet sjalusi». Vi må sette ansvaret der det hører hjemme – hos voldsutøveren selv.

Så håper vi det ikke blir noe dårlig stemning av dette, da.

Men når vi først er så godt i gang med å snakke om vold så vil jeg helt på tampen her rette fokus mot vold i parhold og det faktum at det er et paradoks at samfunnet setter et ensidig spørsmålstegn ved voldsofferet som velger å bli i det voldelige parforholdet. Voldsutøveren – som åpenbart har det så dårlig med partneren sin at vold blir eneste løsning på problemer som oppstår velger jo også å bli i det voldelige parforholdet. Så hvorfor går ikke h*n?

For voldsutøver er ikke voldelig hele døgnet. I mange forhold blir det faktisk mindre vold jo lenger inn i forholdet man kommer, fordi man som voldsoffer da har gitt opp hele sitt liv og lever sånn som voldsutøveren ønsker man skal leve. Kontakten med venner er på et minimumsnivå og i mange tilfeller også helt utelukket. Sminken blir plassert innerst i skapet sammen med klesplagg man ikke lenger får bære. Sosiale medier er under nøye kontroll eller deaktivert og appene slettet. Telefonen må ligge fremme til enhver tid. Ærender i byen, på kjøpesenteret eller på butikken skjer sjeldnere og sjeldnere uten voldsutøveren hakk i hæl. Man ser i gulvet for å unngå blikk-kontakt. Sport, fritid og hobbyer er byttet ut med voldsutøveren og hans ønsker.

Når man da sitter igjen med dette utfallet har ikke voldsutøveren lenger like mange grunner til å påføre vold. Og alt dette skjer for å unngå fysisk vold. For å unngå sjalusi og i de verste tilfellene: For å unngå drap. Alt dette skjer nesten umerkbart for voldsofferet selv, fordi man har et så inderlig stort ønske og et skyhøyt håp om at alt vil bli så rosenrødt og fint som det var helt i starten av forholdet. Slik det er i alle forhold.

Voldsutøveren er ikke voldelig hele døgnet. Voldsutøveren lager middag, leker med barna, hjelper venner og familie, stiller opp på dugnad og henter i barnehage. Slik som alle andre. Og i dagene etter voldshandlingene er det kjærlighetserklæringer og lovnader om at det aldri skal skje igjen. Nok en gang får man er ørlite håp om at det en gang vil bli slik det var i starten.

Voldsutøveren er ikke voldelig hele døgnet. Men voldsofferet går på tå hele døgnet for å unngå det. Og man tier til venner og familie om hvordan det står til hjemme fordi man føler skyld og sitter på en skam man nesten ikke klarer å bære.

Når man sitter der med felles bosted, felles barn, bonusbarn, huslån, ekteskapsløfter og et håp om at det løftet som ble gitt om at det aldri skal utøves vold igjen – og man likevel har funnet en utenomjordisk styrke til å dra – så er det siste man trenger å lese i Namdalsavisa om dårlig stemning og et samfunn som setter et ensidig spørsmålstegn til hvorfor voldsofferet ble så lenge i forholdet.

«Hvorfor bare dro du ikke, da?».

Spør heller hva som har forhindret voldsofre i å komme seg ut av forholdet tidligere. Jeg tipper de hadde to hundre gode grunner til å bli.