Som tidligere bonde, rådgiver i Bondelaget og generelt opptatt av veien videre for norsk landbruk blir trangen til å gjøre seg noen refleksjoner svært påtrengende. Så kan vel enkelte mene at en gammelmannsrefleksjoner ikke trenger å være i takt med den situasjonen landbruket står overfor, men jeg tar sjansen på at mine tanker kan bidra til at noen tenker seg om litt før de enkle løsninger presenteres som den eneste riktige løsningen.

Det er ikke tvil om at et framtidig norsk landbruk med selvstendige, dyktige og framoverlente bønder trenger et betydelig inntektsløft. Dette krever en grundig evaluering av hvordan inntektsdannelsen i landbruket ikke har ført til måloppnåelse i forhold til politiske mål om tilnærming til likelønn, og det krever en omfattende gjennomgang og omforent forståelse for hvordan framtidig inntektsdannelse skal utformes. Jeg er bekymret for at forventninger og krav om umiddelbar måloppnåelse av like inntekt med sammenlignbare yrkesgrupper kan føre til store skjevheter geografisk, strukturelt og mellom produksjoner.

Jeg tror det gamle mantraet om at inntekt skal avspeile arbeidsinnsatsen for å produsere det volum av et produkt fortsatt bør være førende for inntektsdannelsen. Dette oppnås der pris på produkt er ett element og offentlige midlere kompensere for ulikheter i vekstforhold er det andre elementet. I tillegg har landbruket en samfunnsoppgave som gjør det nødvendig å betale for opprettholdelse av levende landbruk over hele landet som krever strukturtillegg for å kompensere for forskjeller i driftsforhold og for andre verdier landbruket er tildelt ansvar for.

Så må denne akkorden være slik at det fortsatt er bondens kløkt og kunnskap som er avgjørende for om en oppnår et økonomisk resultat som en jordbruksavtale legger opp til. Gjennom alle tider har det vært forskjeller bønder imellom om hvordan driften har gitt av økonomisk resultat, og slik bør det også være i framtida. Jeg oppfatter dessverre at enkelt innenfor bondestanden er mer opptatt av å skylde på rådgiveres framskrevne forventede resultater, eller utenforliggende årsaker enn å ta ansvar for egne valg. Som selvstendig næringsdrivende er det en selv som må gjøre valgene av investeringer eller produksjonsrelaterte avgjørelser bygd på den informasjon en til enhver tid har. Noen ganger er dette komplisert og vanskelig, men gjør en selvstendige feil valg kan det ikke være slik at noen skal ile til unnsetning og dekke opp for dette gjennom økonomisk kompensasjon.

Som nevnt tidligere er jeg uroet over noen av de forventninger og krav om umiddelbar måloppnåelse på inntektslikhet. I debatter og sosiale media kan det synes som at enkelte er mer opptatt av å sette antall kroner i økt ramme for landbruket enn innretning og kurs for framtida. Skal framtidig inntektsdannelse i landbruket være bærekraftig forutsettes det at den også oppfattes riktig og rettferdig av folk utenfor landbruket.

Uten den nødvendige kløkt og forståelse for hvordan landbruket selv skal formidle en ny og rettferdig landbrukspolitikk kan dette ende i to forskjellige retninger om noen år: Et statlig landbruk der bøndene får ordinær lønn fra staten eller et rent markedsstyrt landbruk uten jordbruksavtale - eller at vi er tilbake til start før bondeopprøret 2021.