Landbruksrådgivinga i Norge er i støypeskeia, etter at et stort flertall av de regionale rådgivingsorganisasjonene vedtok å danne en landsdekkende rådgivingsorganisasjon. Denne prosessen har NLR Trøndelag valgt å bli tilskuer til, etter at årsmøtet sa nei til å bli med. Blant begrunnelsene for å si nei, er overdreven tiltro til egen sjølgodheit som «verdens beste» rådgivingsorganisasjon. Noe som gir tilskuerplass uten innflytelse og muligheter til å få fagmiljø til Trøndelag.

Etter at den landsdekkende organisasjonen ble stifta 28. juni, står landbruksrådgivinga i Trøndelag med Harald A. Lein og Lars Morten Rossmo i spissen, med huva i handa på perrongen og ser at toget går. Ingen av forutsetningene som ble lagt til grunn for årsmøtevedtaket er innfridd.

Det blir ingen samarbeidsavtale, en mister tilskott og det aller meste av forsøksvirksomheten. Dermed blir det smalhans både for faglig samarbeid og muligheter til egenutvikling av fagkunnskap. Når dette mangler, rakner forutsetningen for å drive rådgiving basert på lokalt forankra kunnskap.

Ingen sentralisering

Sjøl om Norsk Landbruksrådgiving blir samla under et organisasjonsnummer, er det ingen sentralisering som skjer. Landet er inndelt i seks rådgivingsområder, og Trøndelag blir sammen med Møre og Romsdal, til rådgivingsområdet Midt-Norge. Etter omdanninga til en organisasjon, har en ikke lengre behov for et frittstående hovedkontor. Istedenfor hovedkontor, legges det opp til å utvikle fagsenter med utvida fellesoppgaver.

Et av forslagene er å lage fagsenter med to til fire «landskonsulenter» som skal ha ansvaret for fagutvikling og tilrettelegging for god rådgiving, på fagområder hvor det er grunnlag for det. Dette gjelder blant annet for grovfôr. Dersom Trøndelag hadde deltatt i prosessen, ville ei plassering i Trøndelag være svært sannsynlig. Kvithamar (Stjørdal) ligger sentralt, det er stor husdyrproduksjon i distriktet, godt fagmiljø og nesten alle klimasoner representert innenfor en radius på 100 km.

Det er få plasser i landet som kan tilby det samme. I tillegg er Stjørdal en av Norges mest sentrale plasser å reise til reint kommunikasjonsmessig.

Men den nye organisasjonen blir bygd uten Trøndersk deltaking. Og i løpet av 2023 er løpet kjørt. Når en ikke stiller til start, får en ingenting. Det er no eller «aldri».

Trøndelag på sidelinja

Årsmøtet i NLR Trøndelag har med viten og vilje stilt Trøndelag på sidelinja. Toget går i løpet av august. Årsmøtet og styret i NLR Trøndelag har gjennom vedtak og oppfølging av vedtaka gjort at ansatte og medlemmer er sjakk matt. Etter at så godt som alle forutsetninger for årsmøtevedtaket ikke har blitt innfridd, er det tid for handling og realitetsorientering.

Trøndelag kunne hatt mye å bidra med i oppbygginga av den nye organisasjonen, og ville fått sin naturlige del av kaka. Underskriverne på dette oppropet har vært rådgivere i NLR Trøndelag, og er sjokkert over argumentasjonen for fortsatt utenforskap fra styreleder Rossmo og daglig leder Lein.

Trønderske bønder har en sterk organisasjonskultur. Trønderske bønder har også vært kjent for en særegen politisk teft og evne til å oppnå innflytelse gjennom samarbeid. Et stort antall trønderske bønder har oppnådd høye tillitsverv i nasjonale landbruksorganisasjoner. Den nåværende ledelsen i NLR Trøndelag, derimot, ser ut til å ha utviklet en helt annerledes «organisasjonsteori» basert på å «være seg sjøl nok».

Trøndelag i bakleksa

Uten deltaking i forsknings- og utviklingsarbeid på nasjonalt plan, kommer Trøndersk landbruk i bakleksa. Taperne er trønderske bønder, som får dyrere og dårligere rådgiving enn bønder i resten av landet. Uten faglig utvikling smuldrer også fagmiljøet opp. Som regel reiser de beste først og etterpå råder stillheten.

Klokka er fem på tolv. Det er ingen strategi å stå utenfor i to-tre år for å vente å sjå. Da er ny struktur ferdigbygd og alle utviklingssenter er plassert. Om Trøndelag da finner tida moden, er det ingenting å fordele.

Vi oppfordrer derfor styret i NLR Trøndelag til å vurdere situasjonen på nytt. Når faglig samarbeid og utvikling stopper opp, vil mange av dagens jord- og plantekulturrådgiverne søke nye utfordringer. Det er generelt dårlig stemning og liten forståelse for linja til daglig leder og styreleder, hos mange av de ansatte. I tillegg mister Trøndelag sjansen til å få «sin rettmessige» del av kaka.

Kvithamar kunne blitt et kraftsenter i den nye rådgivingsorganisasjonen. Stedet har alt, men vil tape alt med den kursen NLR Trøndelag har satt.