Gå til sidens hovedinnhold

Lærermangel – et rekrutteringsproblem?

Artikkelen er over 1 år gammel

Våre betrodde politikere har en ubetinget tro på at tung faglig kompetanse er det som gir muskler til å lykkes i læreryrket.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter offentliggjøringen av søknadstall fra samordnet opptak har nok en gang debatten rundt rekruttering til lærerutdanningene blusset opp. På landsbasis er det færre søkere tillærerutdanningene i år enn tidligere, noe som kan få konsekvenser for skolen. Det kan se ut som at det stort sett er enighet om at mange regioner i landet vårt både står i og kan forvente vanskeligheter med å skaffe til veie nok kvalifiserte lærere.

Slik sett kan det virke foruroligende at færre enn tidligere år har søkt opptak til lærerutdanningene. Nedgangen i søkertallene kan skyldes flere forhold som status, lønn, lengden på utdanningene, karakterkrav eller annet.

Særlig snakkes det velvillig om å heve lærerens status, men hvilken rolle gis til læreren, for ikke å si skolen? En av sidene som debatteres er rekruttering til lærerutdanningene og hva som skal til for å styrke denne. Rekrutteringsstrategier er selvsagt viktige. Det er logisk at gode søkertall kan hjelpe på den kommende lærermangelen. På en annen side kan det være at fokuset på rekruttering har skapt noen blindflekker som sjeldent kommer til syne i det offentlige ordskiftet.

For det første viser tall fra 2016 at det er et relativt stort frafall av studenter underveis i lærerstudiene. På landsbasis sluttet omtrent 27 prosent på grunnskolelærer rettet mot 1.-7. trinn, mens omtrent 31 prosent av de som startet på grunnskolelærer 5-10 hoppet av underveis. Det kan selvsagt være gode grunner til at studenter slutter underveis, og etter vår mening kan det også være et sunt frafall.

Det er ikke nødvendigvis slik at alle som starter på en lærerutdanning er egnede som lærere. I så fall er det godt at de finner det ut underveis eller at faglærere veileder de inn på andre utdanninger. Ingen er tjent med lærere i skolen som er lærere mot sin vilje. Slikt sett er det et paradoks at institusjoner som tilbyr lærerutdanninger oppnår finansiering etter antall uteksaminerte studenter. Uansett, frafallet underveis er relativt stort og kanskje kan rekrutteringskampanjene treffe bedre på målgruppe med økt kunnskap om hvem som søker seg til, slutter eller fullfører lærerutdanning.

Et annet element er at det er relativt mange av de som fullfører lærerutdanning som aldri ender opp i klasserommet eller avslutter sin lærerkarriere etter få år. Samlet sett var det for noen år tilbake kun 76 prosent av de ny-eksaminerte studentene som startet å jobbe som lærer. I løpet av fem år etter endt studie var det kun 64 prosent av alle nyutdannede lærere som fortsatt jobbet som lærer.

Det kan i den forbindelse være fristende å sitere Ingersoll, som har gjort omfattende forskning på læreres yrkeskarriere, da han sammenligner forholdet mellom fokuset på tilstrømming og lekkasje til læreryrket med å forsøke å fylle en hullete bøtte med vann uten å tette lekkasjen. I så fall er det vel så viktig å løfte blikket og fokuset mot de som er lærere i skolen med tanke på å finne deres motiver og motivasjon for å bli eller eventuelt slutte i yrket. Eller kanskje rette søkelyset på skolen som arbeidsplass og vertskap for å få kunnskap om det faktiske frafallet fra læreryrket.

Et tredje poeng som kan være interessant er fokuset som har vært på karakterer og opptakskrav for å komme inn på lærerstudiene. Som kjent kreves det et visst snitt og en bestemt karakter i norsk og matematikk, uansett om studenten ønsker å undervise i disse fagene eller ikke. Det kan framstå som et paradoks er at en slik opptakspolitikk vitner om en lærerutdanning som ikke har tro på at mennesket kan utvikle seg faglig etter fullført videregående skole. Det må da være revnende likegyldig hva slags karakterer en student har ved opptak? Slik vi ser det handler det i mye større grad om hvilke krav som stilles underveis i lærerutdanningen for å bestå og fullføre løpet.

En lærerutdanning med selvtillit bør lett kunne åpne dørene for de som ønsker å bli lærere, uavhengig av karakterer, med visshet om at lærerutdanningen i seg selv er så krevende, dannende og av såpass god kvalitet at de som eventuelt fullfører er verdige å titulere seg lærer, ja faktisk, lektor i framtiden.

I motsatt fall mener vi lærerutdanningen er svar skyldig. I dag er fokuset på lærerutdanningen i stor grad rettet mot målbar kunnskap innen disiplinfag. Våre betrodde politikere har en ubetinget tro på at tung faglig kompetanse er det som gir muskler til å lykkes i læreryrket. Å være lærer i skolen er derimot en oppgave med et mandat som strekker seg langt utover det å mestre faget. I skolen skal læreren omgås forskjellige elever, læreren skal vinne deres alle oppmerksomhet, læreren skal skape og gi skolen et innhold som fremmer nysgjerrighet og undring. Dette er områder som er vel så viktige som den disiplinfaglige fordypningen.

Skal lærerutdanningen lykkes med dette må vi selv evne å rette fokus på studentens iboende kvaliteter, ferdigheter og talenter. Skolen trenger forskjellige lærere som mestrer den store kunsten å kunne omgås forskjellige mennesker, både kolleger, barn og foreldre. Slikt sett trenger kanskje lærerutdanningen å bli utfordret på sine måter å bygge lærerprofesjonen på. Her finnes ikke en lest, men flere. Dette er en kulturell utfordring, og kanskje trenger både studenter og lærerutdannere å få trent sine bicepser for å utvikle den vertskapsrollen de er påtenkt?

Kommentarer til denne saken