Legevaktsradioen 24/7

De voldsomme arbeidstidene er et resultat av unntak fra arbeidsmiljøloven og muligheten kommunene har til å pålegge fastlegene nærmest ubegrenset vakt i tillegg til vanlig fastlegejobb, skriver lege Inga Marthe Grønseth.

De voldsomme arbeidstidene er et resultat av unntak fra arbeidsmiljøloven og muligheten kommunene har til å pålegge fastlegene nærmest ubegrenset vakt i tillegg til vanlig fastlegejobb, skriver lege Inga Marthe Grønseth.

Av

Når jeg nå står opp for legevaktsbetingelsene er jeg i i mitt tredje år som bylege. Hjertet ligger likevel igjen i distriktet. Kjære vaktradio, jeg håper vi sees igjen, men ikke ved middagsbordet. 

DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.«DRRRRRRRRRRRRRRRRR!»

Den tunge radioen på kjøkkenbenken rister og uler. Toåringen ved siden av meg begynner å gråte. Hun er forferdet over den høye lyden, og skjønner dessuten at dette betyr at mamma ikke blir værende til middag - igjen.

Jeg roper til mannen at jeg må dra, rasker med meg akuttsekken, stetoskopet og bilnøkkelen. Plasserer toåringen raskt i trygg avstand fra den varme suppen og løper ut til bilen mens jeg snakker i radioen. Det har vært en bilulykke ved broen med flere involverte. Ambulansen er et stykke unna og jeg vil sannsynligvis komme først til stedet.

På vei til ulykkesstedet slår det meg igjen. Jeg skulle ha blitt på kontoret i stedet for å dra hjem til familien og utsette dem og meg selv for dette. Det var bare for fristende med litt hjemmetid midt i den andre legevaktsdagen på rad.

Det er 2016 og jeg er i mitt tredje år som lege i en liten kommune på Sunnmøre. Jeg kan ikke se for meg en mer givende jobb. Kjennskapen og nærheten til pasientene og samfunnet jeg er en del av er helt unik i fastlegejobben. Hverdagen rommer takknemlige mennesker og øyeblikk der jeg både føler at jeg gjør en forskjell og lærer noe nytt.

Samtidig kommer disse erkjennelsene langt fra gratis. I mitt distrikt er jeg relativt heldig og takket være samarbeid mellom to kommuner hender det at jeg har en uke uten legevakt. I perioder uten fravær på legesiden er belastningen håndterbar i forhold til den ekstreme vaktmengden med over hundre vakttimer i uken, som fortsatt håndteres av flere distriktsleger i Norge.

De voldsomme arbeidstidene er et resultat av unntak fra arbeidsmiljøloven og muligheten kommunene har til å pålegge fastlegene nærmest ubegrenset vakt i tillegg til vanlig fastlegejobb.

Jeg var heldig, men legevaktene jeg hadde kom likevel på toppen av nesten femti timer på fastlegekontoret, og i perioder kunne det være flere vakter i uken. I tillegg var jeg, som nokså fersk lege høy på kunnskap men mye lavere på erfaring. De fleste beslutningene og situasjonene krevde derfor enda mer av meg da enn nå, både mentalt og fysisk. Etter en vanlig dag med et tjuetalls pasienter på kontoret, telefoner, resepter, møter og konferering kanskje avbrutt av en kort lunsj startet legevakten klokken tre.

Det endelige ansvaret for omtrent tretten tusen innbyggeres helse lå da hos meg, vaktradioen og akuttsekken i minst sju timer til. Sjelden har jeg følt meg så liten og samtidig så viktig. Lettelsen i pasientenes blikk var ofte stor når det kom en lege inn døra de kjente, og tryggheten det gav å navigere kommunens kriker og kroker slik at jeg kunne komme raskt fram når det virkelig gjaldt, ble verdsatt av mange. Særlig var dette tydelig etter perioder der kommunen av forskjellige årsaker hadde måttet brukte betydelige deler av helsebudsjettet på en flyktig vikar.

Takknemlige var også pasienten som jeg personlig kjørte hjem like før midnatt på en torsdagskveld. Det var åtte timer til jeg skulle være på jobb igjen, og denne pasienten hadde blitt meldt på radioen klokken kvart på ti.

Ikke visste pasienten at jeg kjørte henne hjem fordi jeg da hadde vært på jobb i snart seksten timer, og så sårt savnet sengen min at det å vente på pasientens drosje i en halvtime til virket uutholdelig. Jeg hadde allerede jobbet nesten femti konsentrerte timer den uken.

Et valg jeg etter hvert tok var å tilbringe hele vaktkveldene på kontoret, selv om jeg i prinsippet hadde beredskapsvakt og kunne dra hjem mellom pasientene. Alt for ofte hadde familiemåltider eller legging blitt avbrutt av barnegråt og mammastress når jeg plutselig måtte dra likevel.

Prisen for å bli på kontoret under hele vakten var mindre tid med familien, og sene mørke kvelder alene i et gammelt bygg. I motsetning til andre yrkesgrupper jobber vaktlegen i distrikt ofte alene, uten hjelpepersonell og langt fra alltid med tilgang til kameraovervåkning, alarm eller andre former for beskyttelse.

Fraværende er også beskyttelsen mot overarbeid, og fastlegene er unntatt arbeidsmiljølovens bestemmelser. På venterommet eller på telefon møtte jeg i disse årene alt fra alvorlig syke til rusede og voldelige pasienter, ofte helt alene i bygget og til alle døgnets tider.

Spennende, utfordrende og givende arbeid, men ikke sjelden godt over grensen til uforsvarlig. I det minste må legen under slike forhold kunne være skjerpet, og ikke utmattet på sekstende timen.

Både legen, lokalsamfunnet og pasientene fortjener beredskap som kan prestere og den tryggheten det gir med en kjent og kompetent lege i kommunen. Befolkningen fortjener ikke flyktige vikarer, men et påfyll med unge motiverte og kunnskapsrike leger som vil gå «all in» i distriktslegejobben og bli der. Vi med våre akuttsekker, kunnskap og tilstedeværelse ønsker å være stabile ressurser. Vi vil ivareta beredskapen for våre lokalsamfunn sammen med alle de andre viktige hjelpeinstansene på stedet.

I tråd med dette forstår fastlegene at KS fortsatt ønsker visse unntak fra arbeidsmiljøloven for legevaktslegene.

Urimelig synes vi likevel ikke det er om vi, i tillegg til vanlig fastlegejobb kan pålegges maksimalt syv timers tilstedevakt eller åtteogtyve timer beredskapsvakt i uken. Dette må da gjerne krydres med en forståelse for at leger også er mennesker med behov for et visst minimum av beskyttelse.

Jeg jobber ikke lenger i en utkantkommune. Når jeg nå står opp for legevaktsbetingelsene er jeg i i mitt tredje år som bylege. Hjertet ligger likevel igjen i distriktet. Kjære vaktradio, jeg håper vi sees igjen, men ikke ved middagsbordet.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken