Før sommer (feri) en presenterte kommunedirektør Bjørn Kalmar Aasland høringsforslaget til Steinkjer 2025. Årets nedtur for de som er glad i Steinkjer som «Bygdenes By». Blir forslagene i planen gjennomført – og det ser det ut som politikerne tenker å gjøre – er det vel knapt noe igjen av bygdene i nye Steinkjer kommune om få år. Og dette kalles et utviklingsprosjekt?

Det rette må vel være et avviklingsprosjekt. Det er avvikling det legges opp til. Avvikling av en rekke skoler og eldreinstitusjoner (sykehjem/helsetun/bosenter) rundt omkring i bygdene i Steinkjer kommune, og en oppbygging og sentralisering av det meste rundt bysentrumet. I tillegg til at folk skal bo lenger hjemme, med hjelp fra et «skrantende» hjelpeapparat, kalt hjemmesykepleien. Sykepleiere og hjelpepleiere blir det jo færre og færre av i helsevesenet, fordi de lønnes så lavt og fordi det er stor mangel på folk overalt. De som fortsatt er i systemet, ser seg bedre tjent med å ta seg andre jobber, for eksempel på smoltanlegget på Tjuin i Malm.

Da slår det meg: Hvorfor ikke gjøre det stikk motsatte? Bygge ut eldreinstitusjonene utenfor sentrum, og heller legge ned i sentrum? I sentrum er det både dyrt å etablere noe nytt på grunn av tomtepriser, ofte dårlige muligheter for å bygge ut det som allerede finnes, uten at det blir veldig kostbart, og mangel på parkeringsmuligheter for de som skal jobbe der – uten at de må betale for dette, som ved Steinkjer Sykehjem.

Her har Senterpartiet, som er så opptatt av distriktspolitikk, en sjelden mulighet til å profilere seg. Kanskje det til og med er håp om at partiet kan beholde ordføreren og flertallet i kommunestyret. Slik det ligger an nå etter kommunedirektørens store avviklingsplan, er det vel stor fare for at også Senterpartiet kan forsvinne som politisk makt i Steinkjer allerede ved neste kommunevalg.

Hvorfor lar politikerne seg da så lett overtale til å rasere velferdstilbudene i kommunen? Jo, fordi de ikke blir forelagt noen alternativer. De ser seg blinde på at innsparingsmuligheter, som ikke engang er så sikre som det gis inntrykk av, er eneste løsning. I Levanger vil flertallet av politikerne ikke engang vite hvor mye de kan spare på å legge ned skoler, og har begrenset kommunedirektørens utredningsmandat.

Skole er derimot en vanskeligere sak. Her er problemet at alle kravene som stilles til lærertetthet og undervisning, gjør det så kostbart å drive mindre skoler, at man helst skulle ha samlet alle elever på en skole i sentrum. Men hvem vil da bo ute i bygdene? Bare de som ikke har råd og ork til å flytte, og de som driver gård, om de ikke velger å legge ned. Det er mye det samme i barnehagene. Hvordan har vi som samfunn havnet der?

Kan det tenkes litt annerledes? For eksempel at alle, i hvert fall mindre skoler, samles under en større «paraply» og driftes samlet som en enhet, og at det i større grad er «flyt» av lærere og elever mellom enhetene, ut ifra alderssammensetning og andre krav som individuell undervisning og tilrettelegging? Hvorfor skal det være så mye verre for elever i Steinkjer sentrum å bli kjørt til Binde skole, enn det blir for elevene her om skolen deres legges ned? Det er attpåtil en skole der elevtallet i kommende år vil øke.

Hvorfor foreslår da kommunedirektøren å legge ned Binde Skole? Sparer man virkelig så mye som det blir påstått i «den store planen»? Lærerstaben ved Binde Skole blir vel ikke sagt opp, eller? Blir sykepleiere og andre ansatt på eldreinstitusjonene som foreslås nedlagt det? På spørsmål om det ikke kan kuttes andre plasser enn i skole svarer Bjørn Aasland at «det vil gå utover ansatte i kommunen, og det vet også politikerne». Det sier vel alt. Hvis ikke kommunen skal drive med så grunnleggende ting som skole og eldreomsorg, så kan man vel heller legge med kommunen. Da sparer man vel enda mer penger.

I Trønder-Avisa 20. juni var overskriften «Har allerede gått glipp av 160 arbeidsplasser» på grunn av mangel på næringsareal. Til og med kommunedirektør Bjørn Aasland gir Gunnar Thorsen (Ap) rett i virkelighetsbeskrivelsen. Hvorfor i all verden jobber ikke kommunedirektøren og administrasjonen i Steinkjer kommune mer med dette enn å lage planer for å legge ned «alt» rundt Steinkjer?

De bør jo i stedet legge til rette for økt verdiskapning, økt optimisme og investeringslyst, og økt bolyst både i byen og grendene rundt. Forsvinner skolen og eldreinstitusjonene, som bidrar med svært mange arbeidsplasser rundt i bygdene, forsvinner etter hvert mange av innbyggerne her også. Deretter forsvinner matvarebutikkene fordi de ikke lønner seg lenger, og videre lag og foreninger og samholdet, som gjør at det er godt å leve i distriktene.

Er det virkelig slik lokalpolitikerne i Steinkjer vil ha det?

Jeg håper de tenker seg grundig om når saken skal opp i kommunestyret 21. september, og forhåpentligvis blir det ikke gjort et «raseringsvedtak», som ødelegger en kommune som det fram til nå har vært godt å bo i – for de aller fleste.