Bergstadens historie startet med de første kobberfunnene i 1644. To år etter ble kobberverket etablert og folk strømmet til den avsidesliggende vidda for å få arbeid. Her vokste det fram en by med bolighus og uthus langs to brede hovedgater. Mellom gatene løp smale veiter. Allerede på 1800-tallet så noen verdien av dette tette trehusmiljøet, og tidlig på 1900-tallet var også Riksantikvaren på banen.
I 1977 ble gruvedriften lagt ned for godt og tre år etterpå kom bergstaden på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv, samtidig som sentrum ble regulert til bevaring. I dag er Røros et yndet turistmål, kjent som et mekka for lokalmat og tradisjonshåndverk med museum, martna og bygningsvernssenter.
Fortsatt er det den gamle byplanen fra 1600-tallet som gjelder. Her ligger gatene i et rutenett flankert av lave tømmerhus med og uten panel. Bak den lave bebyggelsen løfter de veldige slagghaugene seg som et monument over en tilbakelagt industriepoke.
Nå er det turismen som gjelder her. Røros er som et stort Bakklandet, eller Bakklandet er som Røros. Langs de livlige gatene ligger kafeer, gallerier, sportsbutikker og forretninger med vinduene proppfulle av brukskunst. Vi har aldri sett så mange flagrende gevanter på et sted.
Leos Lekeland for bygningsvernsfantaster
Dette er åpenbart en by som verdsettes av både innbyggerne, turistene og kommunen. Her har de egen Byantikvar og kommunen gir huseiere økonomisk støtte til vindusrestaurering. Flere tiårs arbeid med bevaring har gitt synlige resultater. Mens fasadene ellers i Trøndelag ofte er pepret med vinduer av ulik type, alder og størrelse, er mange av vinduene på Røros originaler eller gode kopier. Her er det slanke vindusrammer og kitt, ikke oppsvulmede rammer og aluminiumbeslag.
Selv de nyere husene fra 1930- og 1950-tallet lengere opp i lia har fortsatt elegante originalvinduer i behold. Butikkskiltene er ikke lyskasser i grelle farger, men eldre neonskilt eller løse bokstaver montert enkeltvis på fasaden. Husene er sjelden malt i grått, men i grønn, okergult og rødt. Ja, selvfølgelig har Røros en egen fargeveileder. For en bygningsvernsentusiast er Røros det samme som Leos lekeland for en femåring.
Hele bergstaden er et stort museum. Og i motsetning til på Snåsa er selve museumsbygget, Smeltehytta, lagt midt i bykjernen. Denne mastodonten i mørkt tre og tegl var selve navet i bergverksdriften, men i 1975 brant bygningen ned til grunnen. Istedenfor å bygge en museumsbygning i samtidens arkitektur, ble det oppført en kopi. Datidens store norske arkitekt, Sverre Fehn, skulle egentlig tegne et nytt museum, men planene ble aldri realisert.
Det er på sett og vis litt synd, fordi Røros virkelig hadde trengt samtidarkitektur av kvalitet. Nå blir det i overkant mye velholdt folkemuseum, der vi bare venter på at koner med favnen full med lefser eller horder av blånisser skal velte ut fra de okergule husene. Kanskje det er for mange antikvarer og for få arkitekter.
Trafikkork i smågatene
Men ikke alt er like gjennomført. Området rundt jernbanestasjonen og hovedveien er et flatt ødeland med hullete asfalt og grus. Rundt omkring er det strødd rektangulære blikkhangarer som minner om driftsbygningene til en kyllingfabrikk. Det er merkelig at det ikke er bygget noe annet her, til tross for dette er det første som møter oss som kommer til bergstaden.
Det som også er snodig, er hvorfor Røros ikke har noen permanent gågate. Hovedgata, Kjerkgata, er gågate kun hver lørdag, men på hverdagene er den fylt til randen med parkerte bilder. I en by med så små avstander, der alt er noen minutters gange unna, framstår dette som bakstreversk og lite ambisiøst.
Spesielt når erfaringer viser at kafeer og småbutikker får økt omsetning når trafikken forsvinner fra gata utenfor. Når vi besøker sentrum en hverdag er det trafikkork i de nedre delene av byene, der alle bilene er på vei ut eller inn.
Det er likevel ikke rart at Røros har blitt et forbilde for landets kommuner. Til tross for at bergstaden bare har i underkant av 4000 innbyggere, er det et sted de aller fleste har hørt om. Røros har blitt noe mer enn et sentrum, det er en merkevare og en destinasjon. Langsiktig arbeid med bevaring, støtteordninger og oppbyggingen av et stort fagmiljø innfor bygningsvern har gitt resultater. Hadde en annen trøndersk kommune som Namsos eller Malm bare hatt en brøkdel av disse ressursene, vil det ha gitt fantastiske resultater.
Et stort folkemuseum?
Det vi savner er noe som bryter med preget av folkemuseum. Når det bygges nytt i trehusbebyggelsen er fasadene gjerne stilkopier. Et eksempel er det nye biblioteket, som på tegningene er vanskelig å skille fra de gamle husene. En bygning som blir for stor kontrast til omgivelsene vil lett kunne stjele oppmerksomheten fra trehusbyen. Men det er derimot rom for samtidsarkitektur utenfor bevaringsområdet i den tette bykjernen.
Her har Røros en gylden mulighet i ødelandet rundt jernbanen. Det kunne blitt en bydel inspirert av den tette sentrumskjernen med smale gater tilpasset gående, men samtidig med rom for noen større butikker som ikke får plass i sentrum. Her kan husene få bære noe preg av sin samtid.
Samtidig er vi kanskje litt for strenge. Å dra til Røros for å oppleve moderne arkitektur, er som å forvente forvente verdens beste hamburger på en Thailandsk restaurant. Samtidig har Røros muligheten til å si ja takk til begge deler.