Vi stirrer med arkitekturspanernes entusiastiske blikk nedover mot jernbanestasjonen. Fra der vi står løper den snorrette Sverres gate rett mot den symmetriske fasaden med gul puss og detaljer i tegl. Omgitt av storvokste løvtrær står Paul Dues imponerende stasjonsbygning som et fondmotiv. En fremmed, nesten for stor for en liten småby i Trøndelag. Et vakkert stykke byplan!
Levangers historie kan spores tilbake til 1000-tallet, men det var først i nyere tid den fikk sitt nåværende utseende. Mannen som la grunnlaget for dagens Levanger var major Sejersted. Etter bybrannen i 1846 fikk han tegnet en byplan med gater lagt i et stramt rutenett, og til tross for flere branner har byen i stor grad beholdt denne formen.
Men Levangers historiske sentrum har blitt nonsjalant håndtert, så ille at Riksantikvaren ordnet et midlertidig fredningsvedtak i frykt for at flere trehus skulle rives. I 2018 kom det til slutt på plass en permanent kulturmiljøfredning med 243 bygninger. I dag framstår Levanger som en kulturby med universitet, en drøss gallerier, men med et nitrist bibliotek kledd med tynne grå steniplater sprøyta med grus.
Framtidsrettet by
Til tross for at byplanen stammer fra 1800-tallet, framstår den som svært moderne. Levanger har en tett bykjerne med korte avstander til det meste. Her er det noen skarve minutter fra den ene enden til den andre. Gatene er smale, omkranset lav bebyggelse, for det meste trehus. Fra jernbanen mot fjorden ved dampskipskaia ligger torget og byparken, der deler av torget er omgjort til parkering. Nede ved fjorden ligger brygger på rekke, mange av dem ser nesten forlatte ut.
Men mange av bygningene i sentrum er maltraktert. Flere av trehusene har blitt mishandlet med vippevinduer uten sprosser, ventilasjonsrister og dører som ser ut som om de er nesten gratis.
I stedet for glatt, høvlet panel er mange fasader kledd med ru treplanker som best av alt egner seg til opptenningsved. Dette er som om å sprute Idun pølsesennep på franske trøfler!
Mer enn bare trehus
Deler av denne forslummingen strammer riktignok fra over 50 år tilbake i tid, men det er også mye som har blitt gjort de siste tiårene. Samtidig virker det som om det er vilje her! Enkelte tregårder oser nyrenovert drapert i en frisk fargepalett. I et gårdsrom finner vi plansjer breddfulle av informasjon om byens historie og det er et hav med blåskilt. Lavterskel historieformidling som ikke krever mye penger eller engasjement fra publikum.
Levanger er også mer enn god trearkitektur. Bortsett fra stasjonen er det gamle fengslet, Fenka, nå med utstillingslokaler i de gamle cellene, en av mange vinnere. Den er rett fram, enkel, med rue tegl. En annen vakker bygning er det hvite bankpalasset ved torget med sine avrundete former, sjenerøse buer, smijernsdetaljer og løvehoder. Bygningen fra 1913, signert arkitekt Axel Guldahl, flankeres av en bløtkake av en bankbygning fra slutten av 70-tallet som bærer løfter om frislipp og jappetid.
Bakverkets hvite teglfasade og avrundete hjørner tilpasser seg sin eldre nabo. Det eneste som er synd at den er tom, gjenglemt og rivningtruet.
Hvor skal vi gå?
Ulempen med Levanger sentrum er biltrafikken. På vår vei gjennom Kirkegata blir samtalen vår overdøvet av all biltrafikken. Og i motsetning til i Stjørdal finnes det faktisk ingen gågate her. Det nærmeste vi kommer er hilsgata, der det meningen er at folk skal løfte på hatten når de spankulere forbi. Ingen hilser på oss.
Denne byen er en gigantisk skysstasjon
Gata er smal og belagt med betongstein, slik at den ligner en gågate, men her kjører det biler. Trafikken går ut til det eksterne handelsområdet ved E6, rundt kjøpesenteret Magneten. Grå bunkere er drysset utover parkeringsplasser store nok til å romme bilparken til hele Innherred. Her er kjedebutikkene som ikke finnes inne i Levanger sentrum.
Varemerkebygging
Levanger har en bykjerne de fleste steder i Norge bare kan drømme om. Her er det en tydelig identitet, et eget varemerke som ikke finnes andre steder. Samtidig er det ingen tvil om at sentrum har blitt slett håndtert. Skal Levanger markedsføre seg som trehusby må det ryddes opp. Men det ser ut til at det kan bli bedre. Kommunen har egen byantikvar som skal tale kulturminnenes sak ovenfor politikere som kan ha vansker med å se annet enn kortsiktig vekst.
Byen må være levende og bør ikke bli et museum, men slik det står til i dag må kanskje politikere og huseiere i sentrum få enda større interesse for den historiske bykjernen. Levanger er så heldige at de sitter på en type arkitektur som er spiselig for veldig mange. Når snøballen er ferd med å rulle og flere tar vare på husene sine kan det gå i riktig retning.
Utfordringene er trusselen fra ekstern handel og et universitetscampus som ligger en smule for langt unna sentrumskjernen. Det blir fort god avstand mellom studentene her, når studentboligene ligger et steinkast fra skolen. Forslaget om en ren gågate har blitt tatt opp, en ide som bør vedtas i morgen. Her kan det åpnes opp mye mer for gange, fordi det gjør seg bra i en tett bykjerne.
Levanger kan og må stille krav, også til det nye som bygges. Men byen begynner å få selvtillit. Det går riktig vei!