Gå til sidens hovedinnhold

Like overraskende som at jorda er rund

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dette har vi forventet, men det betyr ikke at det er noe mindre bekymringsfullt. Hvordan har det seg at vi stadig undersøker hvor mange studenter som sliter, men nesten ingen undersøker hvordan vi faktisk skal motvirke det og snu trenden?

Mandag ble tilleggsundersøkelsen til Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT) fremlagt. Den viser dystre, men forventede tall. Antall studenter med høyt nivå av psykiske plager har økt fra hver 6. student i 2010 til nesten halvparten i 2021. Pandemien har definitivt en del av skylden for denne markante økningen, men opp i alt må vi ikke glemme at dette også har vært en stigende trend i lang tid.

Jeg er oppriktig bekymret over at flere i media uttaler seg som om utfordringene kommer til å gå over når alle er vaksinert. Klart at statistikken kommer til å gå litt ned, men det vil fortsatt være utrolig mange unge som sliter. Dette må vi ikke undervurdere. Vi må klare å tenke mer helhetlig, og vi må skifte fokus fra behandling til mer forebygging!

I denne undersøkelsen kom det også frem at 1 av 5 svarer at de har skadet seg selv med vilje, og at 4% har forsøkt å ta sitt eget liv. Av den totale studentmassen utgjør dette hele 12 000 personer, og det er bare blant studenter! Kjære Norge, kjære politikere, vi har ingen liv å miste! Hvor høye må statistikkene bli før vi gjør noe?

Som en som selv har slitt med depresjon, selvmordstanker og til slutt et selvmordsforsøk, så kan jeg med trygghet si at hendelsesforløpet fra merkbare psykiske plager til ønsket om å dø, for de aller fleste, ikke skjer over natten. En stor del av problemet er at terskelen for å være åpen om sin psykiske helse er for høy, og det fremdeles er stigma knyttet til temaet.

Må det være slik i Norge at en offentlig person må ta sitt eget liv før vi kan snakke åpent om det?

En annen del av problemet er at man tenker at løsningen hovedsakelig ligger i å gi mer penger til å ansette psykologer. Med lang ventetid er det en viktig satsning, men hvor er fokuset på å skape gode og trygge studentliv? Hvordan forhindrer vi at morgendagens studenter i det hele tatt ender opp på disse statistikkene og ventelistene?

Jeg mener at å jobbe forebyggende er mer bærekraftig for studentene, samtidig som det også er mer lønnsomt sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Vi må heller ikke glemme forskningens rolle i å forstå tematikken, og gi et innblikk i hvordan vi sammen kan skape gode studentliv.

Jeg vil også til slutt trekke frem bærekraftsmål 17 «samarbeid for å nå målene». Dette handler om unges liv, og ikke bare studenter. Det er ikke slik at stigma og mangel på åpenhet rundt psykisk helse starter når man er student. Dette gjelder hele livet, men er kanskje ekstra synlig når man flytter til et nytt sted og kommer i en ny livssituasjon. Det er essensielt at vi alle tar ansvar, både for å bekjempe stigma, men også for å forebygge. Fremtiden til dagens unge avhenger av at vi tar ansvar nå!

Kommentarer til denne saken