Gå til sidens hovedinnhold

Likestilling? Klart det, sier vi - og lyver hele veien til banken.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Marianne Knudsen (leder av Norges Handikapforbund Ungdom) skriver på tronderdebatt.no (25. november) at kun 127 av 334 jernbanestasjoner i Norge er tilpasset rullestolbrukere. Hun mener at det er på høy tid at det blir laget en langsiktig plan for å gjøre togtilbudet tilgjengelig for alle. La meg være den første til å si at dette burde ha vært på plass for lenge siden. Det hun foreslår, altså en langsiktig plan, er mer enn rimelig. Hun argumenterer også for hvorfor hun ønsker seg dette. Selv om det er verdsatt at hun poengterer at det er mer miljøvennlig å reise med tog enn med fly, så burde det strengt talt ha vært unødvendig å nevne.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ikke ekskluderes fra det offentlige rom. Det er vedtatt i norsk lov, og det bør ikke være nødvendig å argumentere for at universell utforming skal prioriteres. Dette må bli en like naturlig del av beslutningstaking som det er å tenke at alle barn har rett til å gå på skole.

Les også

Regjeringa må trappe opp innsatsen for universell utforming av togstasjonar

Det virker å være et symptom på tiden vi lever i at likestilling fremmes som et viktig prinsipp, men som det samtidig ikke haster med å vise i handling. Det er flott at det er 127 jernbanestasjoner som er tilpasset rullestolbrukere, men det er en skam at det er 207 som ikke er det.

Konsekvensene av å ikke diskutere dette er store da det sender et budskap om at ikke alle er like viktig – noe som er uakseptabelt. Konsekvensene av å ikke ha en god løsning for offentlig transport for alle, betyr også at det vil være vanskelig for noen å delta i samfunnet. Det er en grunnleggende betingelse for deltakelse at man kan komme seg trygt frem og tilbake. Enten det er å dra på kafé, til legen, til fritidsaktiviteter, eller på jobb.

Som Knudsen betimelig poengterer, så er ikke kortsiktige og midlertidige løsninger et godt alternativ. Dette peker mot et viktig poeng – nemlig at temaet om universell utforming ikke kan reduseres til symptombehandling. Det må bli en del av den generelle utformingen, ikke kun som et ekstraordinært tiltak som gjøres i ettertid.

Det haster med å ikke ekskludere, det haster med å vise medborgere at de anerkjennes og tas hensyn til. Derfor er min appell til alle beslutningstakere, politikere, arkitekter og andre som er med på å utforme alle steder mennesker oppholder seg – få universell utforming på agendaen. I alle relevante bransjer, og i alle rom. Og det rommet skal helst ikke ekskludere noen.

Kommentarer til denne saken