Gå til sidens hovedinnhold

Litt vanskeligere å lykkes for hver gang

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter jule- og nyttårshelgen er usikkerheten stor når det gjelder hvordan smittespredningen har utviklet seg. Dels skyldes dette at færre er blitt testet, dels at høytidsdagene har gitt folk andre nærkontakter enn vanlig, med økt risiko for spredning på tvers av grupper som ellers møtes sjeldnere enn klassekamerater, kolleger og treningsgrupper. Myndighetene antar at det magiske R-tallet er over 1, altså at smitten er stigende. Med tanke på helsesektorens kapasitet er det svært viktig å snu denne trenden.

Allerede før regjeringen annonserte nye og inngripende tiltak søndag, kom det fram at FHI i sine anbefalinger anbefalte en «sosial pause», som de kalte det. Enkelte vil betrakte det som en fornærmelse; som om de siste ti månedene for mange av oss har vært noe annet enn en sammenhengende og ikke minst kjip pause.

En mindre vrangvillig lesning bidrar likevel til å gi uttrykket mening: Pause fra å møte kolleger (sterk oppfordring til hjemmekontor), pause fra klassefellesskapet (ungdomsskoler og videregående skoler) og pause fra fritidsaktiviteter (barn og ungdom). Selv om enkelte av oss har fritidsinteresser (for eksempel reiser og kaféliv) som har utelukket enhver form for normal sosialitet helt siden mars, er det viktig å være oppmerksom på at barn og unge i mellomtiden har levd liv som rett nok har vært ganske begrenset, men likevel på enkelte måter tilnærmet normale.

De to kommende ukene er trolig blant de mer velvalgte når det gjelder timing. Dels skyldes det selve usikkerheten om hva høytiden har gjort med smitteutviklingen, dels et velbegrunnet ønske om å redusere den. De mest optimistiske drømmer vel om at en delvis stenging av det meste skal være like effektiv som i fjor vår. Men kan det lykkes?

Å gjøre omfattende endringer i hverdagslivet kan fungere. Vellykkede omlegginger har ofte en varighet på åtte-tolv uker, som også var perioden de mest inngripende tiltakene i fjor strakk seg over. Det gjelder antakelig enten målet med omleggingen er individuelt (mange begynner i disse dager på en livsstilsomlegging knyttet til trening og/eller kosthold) eller kollektivt (å begrense spredningen av et virus).

Ofte gir slike kraftige endringer en boost i form av resultater. Se hvordan smittespredningen reduseres - alt vi kan få til når alle trekker i samme retning! I spesielt vellykkede tilfeller skapes en form for kollektiv samhørighet.

Data fra Norge tyder så vidt jeg har sett på at antall selvmord gikk ned i fjor vår. Dette kan virke kontra-intuitivt, for mange har jo pekt på psykiske skadevirkninger av sosial isolasjon. Men det kan tolkes som uttrykk for hvordan tilværelsen i noen uker faktisk ble mer meningsfull: Alle deltok i et felles prosjekt som ga resultater; alle var en del av noe større.

På samme måte ser folk raskt form- eller vektmessige resultater av omlegging av livsstil, og tenker at de nå har knekt koden for å gjøre endringen varig.

Men så går det to-tre måneder, og motivasjonen svekkes eller endrer karakter. Folk savner gamle vaner, begynner å gjøre unntak, og gradvis oppfører mange seg mer og mer som før. Når vi kommer til april i år, har skippertaks-trenerne alt begynt å planlegge hvordan det i stedet blir i 2022 at livet for alvor skal ta en ny vending med hensyn til kosthold og trening.

Slik er det med smittevernsadferd også. Det kollektive løftet nesten alle bidro til i fjor vår er ikke like motiverende nå, for vi har jo alt prøvd det. Mens sosial isolasjon i fjor vår kunne gi mening fordi den inngikk i noe større, blir følelsen av isolasjon gradvis mer påtrengende etter hvert som ukene går. Stadig følges de fleste råd og pålegg av de fleste det meste av tiden, men flere enn før er tilbøyelige til å gjøre unntak, i det minste i sitt eget tilfelle. Det blir dessuten tydeligere hvor ulikt det hele rammer ulike grupper.

Blant annet derfor blir det - som vi har sett i en rekke land - mye tyngre å slå ned viruset i andre og tredje runde. Det er langt vanskeligere å mobilisere den kollektive viljen til å løfte i flokk en gang til, og senere sikkert enda en gang.

Konklusjonen er imidlertid ikke entydig negativ, for akkurat som mange som skulle legge om livsstilen i fjor sikkert har startet på ny frisk i år, vil mange også når det gjelder smittevern gå på med friskt mot denne gangen. Særlig motiverende kan det være at tidshorisonten forhåpentligvis er kortere enn forrige gang. Den gang var varigheten helt i det blå, nå har vi et reelt håp om å få til mye på to-tre uker.

Men veien fram mot tilstrekkelig mange vaksinerte er lang, og det er trolig ikke siste gang vi må gjennom dette. Og det vil bli litt vanskeligere å lykkes for hver gang.

Kommentarer til denne saken