Gå til sidens hovedinnhold

Løfter vi sammen, er vi sterkere enn kreftene som splitter

Tyra Joarsdottir, leder for AUF i Trondheim, talte 1. mai:

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kamerater.

Vår bevegelse er tuftet på kamp.

I dag er dagen for nye kamper og visjoner, og å minnes de som har mista livet i kampen for våre verdier og mot urett.

Under andre verdenskrig ble 773 jøder deportert fra Norge.

38 av dem overlevde. 735 av dem gjorde ikke det. 735 av dem fikk aldri vende tilbake til Norge. På grunn av nazistiske og høyreekstreme handlinga og holdninga.

Og etter krigen var det oppgjørets tid. Var det ikke?

Det måtte det jo være.

Vi lovte oss selv: Noe så brutalt, noe så vondt, skulle aldri få gjenta seg. Men det ble ikke slutten for antisemittismen.

Over halvparten av befolkninga i Polen mener i dag at jøder har for my innflytelse. Også her i Norge har godt over en tiendedel av befolkninga fremdeles utprega fordommer mot jøder. Innen høyreekstreme kretser og kommentarfelt lever fremdeles Hitler og nazistene sitt tankegods videre den dag i dag.

Vi må stille oss spørsmålet: Alle de som mistet livet i Holocaust, fikk de oppgjøret de fortjente?

Nei, det fikk de ikke.

I år er det 20 år siden drapet på Benjamin Hermansen. Siden drapet på en 15 år gammel gutt fra Oslo. Benjamin ble forfulgt, angrepet og drept ene og alene på grunn av hudfargen hans. Det var et brutalt rasistisk motivert drap, som rystet hele Norge. I markeringa i Oslo deltok 40 000 menneska.

Vi lovte oss selv. Aldri mer rasisme. Men det ble ikke slutten på rasismen.

Siden 2001 har rasistisk hatkriminalitet økt. Siden 2001 har det blitt flere med rasistiske og høyreekstreme holdninger.

Det ble ikke det vannskille i kampen mot rasisme som Benjamin fortjente.

For 10 år siden smalt det en bombe i regjeringskvartalet. For 10 år siden ble 69 ungdomma skutt på Utøya. For 10 år siden ble vår bevegelse angrepet.

77 mennesker ble drept den dagen. Av dem 8 AUF-ere fra Trøndelag. 8 bankende hjerter som brått sluttet å slå.

Årene siden terrorangrepet blir stadig flere. Og angrepet glir stadig enda lenger bak i vår bevissthet.

Plutselig het det ikke terrorangrep lenger. Det het hendelsen. Det het tragedien. Det het ulykken.

Plutselig var terrorangrepet nærmest blitt en naturkatastrofe. Ikke et politisk motivert massedrap.

Vi lovte oss selv i rosetogene - aldri mer 22. juli.

Vi må huske hvor vondt det var. Huske hvor brutalt det var. Lære av den vonde, brutale og sanne historien.

For oppgjøret etter 22. juli kom ikke. Oppgjøret med verdiene som sprengte, og drepte 8 mennesker, i regjeringskvartalet. Som drepte 69 ungdommer på Utøya.

Det kom ikke.

Ungdommen på Utøya ble skutt for å heve stemmen sin. I troen på at en bedre verden e mulig. Derfor er vårt ansvar å heve stemmen for dem for troen på en bedre verden.

I rosetogene sa vi «Vi er alle AUFere». Vi hevet stemmen sammen. Står dere med oss fremdeles?

For når hatet blir møtt med taushet, da vokser de samme kreften fram. Vi har sett det, og vi ser det. Ord blir til handling.

For 2 år siden så vi det. Johanne Ihle Hansen ble et nytt offer for hatet. En høyreekstrem terrorist tok seg inn i moskeen i Bærum.

Fyrt av skudd med mål om å ta livet av menneskan i moskeen. 1 av 10 mener vold og trakassering av muslimer kan forsvares. 1 av 3 mener at muslimer ønsker å ta over Europa.

Hatet vokser.

Vi lar det vokse, skjult oppsluker det oss. Tar seg inn i folket, og bygger hatet mot oss. Venner.

Høyreekstremismen. Den forsvant ikke etter krigen.

Den forsvant ikke etter drapet på Benjamin Hermansen.

Den forsvant ikke etter terrorangrepet 22. juli.

Derfor handler denne dagen her om kamp. Kampen mot høyreekstremisme. Kampen for demokratiet

AUF er klare til å lede an kampen for å minnes våre falne. For å hedre deres minne gjennom kamp mot høyreekstremisme

Det er vår plikt, at hele vår bevegelse tar kampen sammen.

Løfter vi sammen, er vi sterkere enn kreftene som splitter

Takk

Kommentarer til denne saken