Den 3. desember skriver først Snorre Valen om politikerne i Trondheims manglende vilje til å kutte i lønningene, for så å få svar fra Roar Aas i at Snorres innlegg hovedsakelig var å få fram et billig politisk poeng.

Jeg mener poenget om at Trondheim Kommune, som budsjetterer med å ta opp 700 millioner kroner i lån, godt står seg. Det er et reelt problem at politikerne belønner seg selv med skyhøye lønninger når vi vet at konsekvensen for høye låneopptak i dag, er mindre penger vi kan bruke på viktige oppgaver som skole og helsetjenester i framtiden.

Det at folk er permitterte og at lønnen til politikerne kanskje bare er en liten del av den veldig store kaka er i og for seg greit, men det er allikevel snakk om kroner som heller kan brukes på en ekstrahjelp de tøffeste dagene på et sykehjem, eller en spesialpedagog for de elevene som trenger det mest.

Politikerlønn er ikke bare i seg selv veldig mye bedre enn snittlønnen til befolkningen ellers, men også et middel i seg selv som skaper politikerforakt og avstand fra mannen på gata til de på rådhuset. Det er viktig å ha en god ordning med godtgjørelse, det kan jeg si meg enig i, men hvis jeg som vanlig fylkestingsrepresentant er forventet å lese alle saksdokumenter, møte de som ønsker å møte meg og forberede gode forslag til mine møter for 1000 kroner per møtedag, så kan ikke arbeidsmengden til en kommunalråd være så stor at den rettferdiggjør 100 000 per måned.

En håndfull av oss som liker å drive med politikk, får det som fulltidsjobb. Da må vi huske at de som har blitt folkevalgte på fulltid har et ansvar til å forvalte våre felles midler på en god måte. Synes vi da det er riktig at man gir seg selv millionlønninger når ikke fagutdannede på skolen, få ansatte på sykehjem og store låneobligasjoner til framtidens generasjoner er konsekvensen?

Jeg mener i alle fall ikke det.

Les også

– Det er synd at Valen prøver å redusere arbeidsledighetskrisen vi står i til et billig populistisk poeng.

Les også

Om du ikke merker 100 000 i lønnskutt, lever du et særdeles priviligert liv på rådhuset