Gå til sidens hovedinnhold

Lønnsøkning for sykepleierne passer aldri. Ikke når økonomien går så det griner, og ikke når økonomien går trått.

Alle fortjener, men ingen skal få.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Så var dagen kommet. Dagen der Arbeiderpartiet og NHO står på samme side når det snakkes om lønnsoppgjør og tiltak for å avverge en stadig økende sykepleiermangel. Deres tiltak er, dessverre, at alt skal gjøres slik det er gjort til nå. Rett og slett ingenting.

I Politisk kvarter på NRK22. mars var FrP-leder Siv Jensen invitert etter å ha tatt til orde for at man må kunne løfte lærere og sykepleiere i årets lønnsoppgjør. Hun viser til at det over mange år har vært store rekrutteringsutfordringer til disse to yrkene og mener at man bør bruke ressurser for å heve lønna for å kunne bøte på dette. Forslaget gikk på at det kan prioriteres i lønnsoppgjøret og at det kan prioriteres politisk utenfor oppgjør.

Selvsagt gikk det bare minutter før NHO hadde blåst i alarmen og alle mann var på barrikaden. LO likeså. Her skal man ikke ta til orde for at noen skal få mer enn andre, og det er mange som fortjener.

Almlid og NHO har tatt til orde for reallønnsnedgang, selv om han i politisk kvarter fremhevet relativt mange som fortjener. Norsk Sykepleierforbund er enige i at mange fortjener, men om man hadde tatt seg tid til å lytte til hva som faktisk ble sagt så hadde man hørt at begrunnelsen er ikke «fordi de fortjener det».

Årsaken er den kroniske mangelen på fagfolk og kompetanse. En mangel vi har sett lenge og som det ikke har lyktes noen å gjøre noe med foreløpig. I politisk kvarter var Ole Erik Almlid både sjokkert og vantro over at stortingspolitikere snakker høyt om lønnsoppgjør, noe som tradisjonelt skal skje mellom partene.

Det som er Almlids store forklaringsproblem er at han ikke har lyttet til hvorfor dette er viktig, han har ingen andre konkrete tiltak for å løse problemet og det skinner godt gjennom at hans egentlige mål er å holde all lønnsvekst nede. I alle fall den som ikke omfatter lederne i hans medlemsbedrifter.

Almlid gjentok til det kjedsommelige at det er farlig å kaste frontfagsmodellen på båten. Det er vi vel alle enige i. Samtidig må til og med NHO ta inn over seg at om det ikke justeres på praktiseringen av denne modellen, så går den til grunne av manglende tillit. I 2020 var vel, for øvrig, de eneste som forholdt seg til modellen de gruppene som nå bør løftes. Offentlig sektor klokket rimelig punktlig inn på den antatte rammen på 1,7 % mens frontfaget selv la seg godt over.

Det er rett og slett synd at programleder Ingunn Solheim ikke var våken nok til å utfordre på dette. Almlid forsøkte seg også på taktikken «ikke denne gang». Akkurat i år kan man ikke gi mer til utdanningsgruppene i offentlig sektor. Likedan som man akkurat i fjor ikke kunne, som man akkurat ikke året før og som man akkurat aldri kan.

Der er vi ved kjernen. Det passer aldri. Det passer ikke når økonomien går så det griner, det passer ikke når økonomien går trått. Og mens det aldri passer så forsterkes rekrutteringsproblemene og mangelen på kompetanse i offentlig sektor tiltar. Har Ole Erik Almlid noen formening om hvem som skal utdanne dem som er framtidige ansatte i hans medlemsbedrifter?

Og hvem som skal ta vare på dem eller deres familie når det trengs?

Kommentarer til denne saken