Gå til sidens hovedinnhold

Lønnsoppgjøret i høst endte med et heidundrades fuck you og et tillegg som ikke dekker en kaffekopp i måneden en gang

8. MARS

8. mars er en kampdag. Jeg har gått i tog siden ungdomsskolen, ropt kamprop, hørt og holdt appeller, gratulert og feira, jeg har blitt inspirert av tøffe damer, engasjert meg i kamper kvinner fra land jeg så vidt har hørt om står i.

Men hva gjør man på en kampdag når man ikke orker mer? Når man er sliten og lei, og nærmest mistet håpet for at noe skal bli bedre?

Det har det siste året laga sanger, trykt opp malerier og applaudert for oss i helsevesenet. Folk har skrytt av innsatsen, kjøpt inn pizza og kalt oss helter. Da pandemien traff landet bretta vi opp ermene og beit tenna sammen. Vi visste ikke hva som kom til å møte oss men vi var klare. Vi isolerte oss for å verne om pasientene, vi øvde og leste oss opp. Vi ofra det vi kjenner av fritid for å bistå på jobb.

Men et år i pandemi har bare belyst det vi alltid gjør. Vi skryter ofte av at en dag på hospitalet aldri er lik den andre. Det gjør det spennende, og utfordrende. Men i et sykehus som stadig skal effektiviseres er det oss det går ut over. Vi pådrar oss langt flere arbeidsoppgaver.

I løpet av en dag rer jeg senger og vasker rom, jeg bestiller blodprøver fordi legen har glemt å legge det inn, jeg megler mellom familiemedlemmer, jeg forsvarer pasientene i møte med et komplisert og enormt offentlig system, jeg booker timer og bestiller drosje, jeg trøster, informerer, formidler håp og fratar håp. I tillegg til alt det som forventes av en sykepleier i møte med pasient.

Alt dette gjøres mens vi har underskudd på søvn pga kort hviletid mellom vakter, mens det tikker inn snapper fra familiemedlemmer samlet rundt julemiddag og fra venner på bursdagsfest. I det jeg scanner kort ved inngangen på sykehuset legger jeg igjen alt av personlige behov. Alt dette gjøres med en lønn som ekskluderer de fleste sykepleiere fra boligmarkedet.

På St. Olavs er 89,5 prosent prosent av alle sykepleiere kvinner. Kan det være forklaringa på den lave lønna? Jeg tror det. Og jeg veit at i ingen mannsdominerte yrker ville man ha akseptert få tredd en haug med nye oppgaver uten å bli kompensert for det.

Er det rart jeg blir mismodig innimellom? Vi har det siste året fått vist hva som ofres for å stå i en jobb som min. Likevel ender lønnsoppgjøret i høst med et heidundrades fuck you og et tillegg som ikke dekker en kaffekopp i måneden en gang. Vel, takk for applausen, den varmer. Men den betaler ikke husleia.

Jeg elsker jobben min, og jeg vet jeg er priviligert med en offentlig fulltidstilling, i en tid der permittering og nedleggelser er normen, men jeg ofrer også mye for den. Som ung, barnløs og frisk får jeg det til å gå rundt. Men om jeg dette skulle endres, så vil jeg ikke kunne ofre så mye for den. Vil jeg da kunne gå på jobb som sykepleier? Fra tid til annet stopper jeg noen ganger opp og spør om dette er verdt det. Det vet vi at mange gjør når lekkasjen fra yrket er så stor. Av de jeg studerte med vil 20 prosent finne seg noe annet å gjøre. Belastningen er for stor, og statusen er for lav.

På en eller annen måte klarer vi likevel å finne energien til en ny vakt. Applausen har stilna, tilbake står en møkk lei og ganske sliten sykepleier. Men vi gjør slik vi alltid gjør, biter tenna sammen, bretter opp ermene, og står i det.

For kampviljen er der. Den har aldri vært større. Men vi trenger mer enn applaus, vi trenger ei lønn å leve av. 8. mars er en dag å heve fanen for en lønn å leve av, og for å få respekt for den jobben vi kvinner gjør.

Kommentarer til denne saken