Gå til sidens hovedinnhold

Luksusfly, søkerlisterot, skatteparadiser, rettssak. Og det er før han tiltrer.

Artikkelen er over 1 år gammel

Stortinget er så klart i sin fulle rett til å mene noe om det enorme fondet vi eier i fellesskap, og forutsetningene for å lede det.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

I partiet Høyre og tenketanken Civita argumenteres det nå heftig og panisk mot Stortingets behandling av ansettelsen av ny oljefondsjef. En skulle tro Norge var i ferd med å bli en junta, på noen av argumentene som fremmes.

Logikken deres er omtrent som følger: Hvis Stortinget tillater seg å ha en mening om tilsettelsen av den neste sjefen for verdens største suverene fond, som allerede før tiltredelse er dekket i skandaler, herunder:

  • Luksustur i USA for den norske eliten (inkludert påspandert privatfly for fondets forrige sjef)
  • Eierskap i skatteparadiser
  • En pågående rettstvist i Storbritannia knyttet til skatteplanlegging
  • Løfter om å bryte alle bond til sine nåværende selskap og fond, som allerede før tiltredelse er brutt
  • Rot og kluss med søkerlistene til jobben i Norge som internasjonalt mest synlig ved siden av statsministerens og kongens,

..så er vi i konstitusjonell krise.

Det er med respekt å melde bare tøv. Det er en formalistisk argumentasjon av den typen en gjerne møter fra overmodige medstudenter på nachspiel som ikke forstår nyansene i stoffet de er satt til å lese, men som allerede føler seg som eksperter.

Ingen har truet sentralbankens uavhengighet. At Norges bank er suveren og uavhengig er en selvfølge absolutt ingen på Stortinget utfordrer. Men sentralbankens uavhengighet er jo verken begrunnet i, eller avhengig av, oljefondets uavhengighet. At et så stort fond ligger under Norges bank er tvert i mot en konstruksjon som jevnlig er oppe til politisk diskusjon, nettopp fordi det bringer med seg uheldige problemstillinger av nettopp denne typen.

Ofte luller norsk offentlighet seg inn i en forestilling om at NBIM, en elefant blant verdens fond, en størrelse absolutt alle i verdensmarkedene kjenner til og må forholde seg til, ikke oppfattes som en del av norsk politikk. Det er himmelropende naivt. En trenger ikke gjøre annet enn å foreta et kjapt Google-søk for å se hvordan utenlandske medier som Reuters, Bloomberg eller New York Times omtaler det norske oljefondet. Da forstår en at resten av verden så klart oppfatter oljefondet som en norsk aktør, og et uttrykk for norsk vilje. Introduksjonen av etiske retningslinjer understreket for hele verden at oljefondet ikke er noen politisk nøytral sparegris, uansett hvor insisterende norske politikere selv er på nettopp det.

Dermed møter de som nå angriper Stortinget for å legge seg oppi ansettelsen av ny oljefondsjef, seg selv i døra. De argumenterer med konsekvensene det vil få for fondets omdømme og opplevde uavhengighet om resten av verden får med seg at Stortinget har ment noe om prosessen.

Da kan de ikke samtidig late som om resten av verden ikke får med seg at Norges bank med mangelfull praktisering av åpne søkerlister tilsetter en hedgefondforvalter som spanderte luksustur med privatfly på fondets nåværende sjef, på vei hjem fra et seminar der halve den norske næringseliten var for å høre Sting (!), inkludert en statsråd. De kan ikke se bort fra det faktum at absolutt alle andre fond i verden vil merke seg at NBIMs krav til gjennomsiktighet og rettferdighet i praktisering av skatteregelverk tydeligvis ikke kommer til anvendelse for eierstrukturene til fondets egen leder. De vil heve øyenbrynene når de ser at fondets sjef den ene dagen fremmer strenge forventninger til selskapene oljefondet eier når det kommer til å betale sin skatt og opptre ryddig, mens de den neste dagen kan følge sjefens eget tidligere selskap AKO Capital forsvare seg i britisk rett mot anklager om å snike seg unna inntektsbeskatning av bonusutbetalinger, fra tiden Tangen var der.

Alle disse omdømmekatastrofene kommer altså før den nye oljefondsjefen har tiltrådt. Så kan en jo bare tenke seg, da, hvilke spekulasjoner verdensmediene - med rette - kan fråtse i om - eller bør en si når - NBIM havner i interessekonflikt med AKO-systemet. Eller opptrer i markedet på et vis som kan være til AKOs fordel. Eller lar være å selge seg ut av et selskap som andre oppfatter som åpenbart i strid med fondets forventninger til skattepraksis. Eller lar være å gjøre oppkjøp som ville vært til fondets fordel, men som kan se ut som om det er til Tangens fordel. «Var det på grunn av Tangen?». «Var det ikke på grunn av Tangen?». «Ville dette skjedd om de hadde en annen sjef?». Med alle disse skandalene før han tiltrer, hvordan skal det bli etter han har startet?

Noen stiller det retoriske spørsmålet: «Betyr dette liksom at vi ikke kan ha en milliardær til å lede oljefondet?». Svaret er enkelt og greit at ja, kanskje det gjør det. Men det er ingen menneskerett å lede NBIM.

De som advarer mot krise, styrer nå selv rett mot den, ved å forsøke å gjøre tilsettelsen av ny oljefondsjef til en prinsippsak om Norges banks uavhengighet. For det første burde de, om sentralbankens uavhengighet var poenget her, snarest ta til orde for å skille NBIM og Norges bank.

For det andre bør de innse at Tangen ikke kan tiltre som oljefondsjef, nettopp av hensyn til fondets, og sentralbankens, integritet. For det har de fleste skjønt nå. Bortsett fra de som tilsetter ham.

Kommentarer til denne saken