For å ta et enkelt – om enn uhyrlig høyt – tall: Siden Ukraina-krigen startet i 2014, har Tyskland importert gass fra Russland til svimlende 1700 milliarder kroner. Slik at Europas største land – sammen med mange andre – bidratt til å bygge opp den russiske krigsmaskinen og gjøre det mulig for president Vladimir Putin å kneble det russiske demokratiet i Europas største og mest folkerike land.

Året etter at Russland okkuperte og annekterte Krim og startet sin krigføring i Donbas-regionen, vedtok tyske politikere å knyttet seg så tett til Russland som energileverandør som tenkes kan. Daværende forbundskansler Angela Merkel fra det kristeligdemokratiske partiet CDU var pådriver. Selv om det ikke manglet advarsler om at dette kunne gjøre Tyskland – og dermed også resten av Europa – politisk sårbar, var hun klokkeklar på at politikk og energiforsyning ikke hadde noe med hverandre å gjøre. I hennes forestillingsverden var det utenkelig at Russland i framtida skulle agere så irrasjonelt at business ble blandet med politikk. I dag vet vi svaret. Merkel tok feil.

Hvilket man kanskje skal være forsiktig med å kritisere henne alt for hardt for. Hennes forgjenger som regjeringssjef, sosialdemokraten Gerhard Schröder, var en ivrig pådriver da den konservative regjeringen valgte å godkjenne den nye russiske gassrørledningen Nord Stream II. Byggingen av ledningen hadde direkte sammenheng med Russlands aggresjon mot nabolandet Ukraina – noe som ble påpekt både av Ukraina selv og ikke minst sikkerhetpolitiske analytikere i Europa. Likevel lukket Merkel og Tyskland øynene og lot det stå til. Utsiktene til «trygg» gassforsyning fra Russland veide tyngre enn politikken.

Da Russland gikk videre fra å føre sin destabiliserende krig i Øst-Ukraina til å starte fullskala invasjon i februar, kom over halvparten av all tysk gass fra Russland. Da bremsene ble satt på, var det ingen som ante hvordan man skulle erstatte forsyningene fra øst. Samtidig visste man at behovet vil øke når de siste kjernekraftverkene utfases om noen måneder. Leveransene av russisk gass har vært den kanskje viktigste forutsetningen for omleggingen av tysk energiproduksjon. Det faktum at gass er mindre klimavennlig enn kjernekraft, vant ikke fram i diskusjonen. Argumentet om at kjernekraftverk som er gjenstand for nitid vedlikehold i et område hvor det så å si ikke forekommer jordskjelv eller andre naturkatastrofer er sikrere enn det meste annet, valgte man også å se bort fra. Å fase ut kjernekraft har for Tyskland og svært mange tyskere vært et symboltungt spørsmål. I dette bildet ble russisk gass en forutsetning for løsningen.

I bunn for det som nå skjer ligger resultatet av flere tiårs blind tro på at alle aktører i et marked agerer rasjonelt. Russland tjener 2000 millioner kroner om dagen på å selge gass til Tyskland. I tillegg kommer enorme leveranser til andre europeiske land – ikke minst Italia, som i likhet med Tyskland har vært storimportør. Kun Polen har vært en enslig svale i EU i dette spørsmålet. Polakkenes historiske erfaringer med Russland veide tyngre enn alt annet. Derfor valgte de å anlegge rørledning til Norge – for å sikre leveranser fra et land som, med rette, ble betraktet atskillig mer rasjonelt og stabilt.

Til tross for alle farevarsler har europeiske politikere fra venstre til høyre valgt å tviholde på forestillingen om «fred i vår tid». Historien viser at det langt fra er første gang at unnfallenhet baner vei for krig. Evnen til å lære av historien kan ikke akkurat sies å være et påtrengende trekk i det demokratiske Europa. Alt tyder på at president Putin, i likhet med tyske ledere før både Første og Andre verdenskrig, tok for gitt at europeiske ledere ville gi etter for press og akseptere Russlands «legitime» operasjoner i sin gamle interessesfære. Hvorvidt Putin ville tatt sjansen på krig dersom han visste hva som ville komme, er det foreløpig umulig å vite – men nå har man for lengst nådd punktet hvor det er for sent å snu.

Det har vært grenseløst naivt å tro at udemokratiske regimer som helt åpenbart er villig til å bruke vold, undertrykkelse og militærmakt for å nå sine politiske mål, er til å stole på i en slik grad at man legger noe så essensielt som store lands energiforsyning i hendene på dem. All historisk erfaring viser hvor uklokt dette er.

Det er helt avgjørende for demokratiske land å ha et militært forsvar som kan skape troverdig avskrekking og dermed gjøre prisen for et angrep for høy, men minst like viktig er det å sørge for at samfunnskritisk infrastruktur ikke er avhengig av udemokratiske regimer som på noe vis kan komme til å utfordre stabiliteten som demokratiet er avhengig av. Her har vestlige land syndet grovt siden inngangen til 1990-tallet. Når akuttfasen av Ukraina-krigen på ett eller annet tidspunkt ligger bak oss, må vi ikke nok en gang glemme denne lærdommen. Å legge vår digitale infrastruktur i hendene på kommunistregimet i Beijing eller basere energileveransene på land som angriper naboer, er å spille hasard med vår frihet og trygghet.

For å unngå nye feilgrep må politikken vitaliseres. Det må legges politiske føringer på områder hvor vi har trodd at markedet ordner opp. Europa må rett og slett gjøre demokratiet «great again».