I flere innlegg på Trønderdebatt argumenterer Christian Oshaug mot en makspris på strøm, og for at prisen er riktig bare ettersom markedet er velfungerende. Sist ut er han med kritikk av Rødts forslag om en makspris på 35 øre pr. kWt.

Det hadde vært redelig av å opplyse om at Oshaug ikke er noen uavhengig kraftanalytiker, men produksjonsplanlegger i NTE, et selskap som både produserer og selger strøm. At kraftbransjen er interessert i høye strømpriser er knapt noen overraskelse, men for folk og industri er dette fatalt.

Les også

Det er lett å kritisere Mjøs Persen når man slipper å redegjøre for egne forslag

Han skriver at en «makspris på 35 øre kun for de norske spotprisområdene, [ville] ført til full eksport til Europa i alle tilfeller der den europeiske markedsprisen er høyere enn 35 øre». Rødts forslag innebærer imidlertid også en leveringsplikt til norske strømkunder samtidig som vi vil regulere eksporten av strøm. Dette er altså stråmannsargumentasjon fra Oshaug. At overskuddet utover innenlands forbruk eksporteres til en så høy pris som mulig er det selvfølgelig ingen som vil ha noe problem med. På samme måte vil selvfølgelig ikke maksprisen gjelde i de få timene av året vi faktisk må importere krafta.

Resten av argumentasjonen spinner også rundt at det er markedet som bestemmer hvor mye kraft som skal leveres, og at man svekker «produsentenes insentiv til å levere effekt utover beste virkningsgrad på kraftverket». Som Oshaug selv skriver er dette fullt mulig, bare at da må man ha tilbake samkjøringen som i tiden før Energiloven. Om vi kaller dette for makspris eller for politisk bestemt strømpris er egentlig ikke så viktig. Det viktige er at vi bruker vår felles vannkraftressurs til det beste for innbyggere og industri i landet vårt.

I en tidligere artikkel spør Oshaug retorisk om hvorfor vi ikke innfører makspris på oppdrettslaks, og svarer at det ville gjort oss fattigere. Han hopper elegant bukk over det faktum at i motsetning til oppdrettslaks er strøm en nødvendighet for alle husstander, og en viktig innsatsfaktor i så å si all industri. Velger vi å eksportere strømmen ut av landet som en råvare vil vi ikke få de ringvirkningene som vi får ved å bruke strømmen til videreforedling av råvarer og som et konkurransefortrinn for norsk industri.

Derfor må vi behandle strømmen som en strategisk ressurs, og ta tilbake den politiske kontrollen over alle deler av strømmarkedet. Oshaug får det til å virke som om dette er teknisk umulig, men det er nok mer et spørsmål om politisk vilje og hvem som vil tjene og tape på en slik regulering. Dette vil kanskje føre til mindre penger i kassa for strømselskapene, men for folk flest og næringslivet vil dette være den beste løsninga.