26. april i fjor skrev jeg at 1. september er for sent, og stilet det i retning landets statsminister, helseminister og kultur/idrettsminister. Lite visste jeg da, hvor lite idretten betyr for landets regjering. I 15 måneder har breddefotballen vært stengt fordi regjeringen kan, ikke fordi de må. Fotballen har blitt brukt som smittefrykt i stedet for et klasseeksempel på godt smittevern!

Vi ser nå juni 2021, og breddefotballen for voksne har enda ikke fått åpnet, og vi registrerer at vi er så «heldig» å være en del av trinn 3, i gjenåpningen av Norge. Det er smått parodisk hvor i køa vi ligger, men skal komme tilbake til det.

I en klubb fra en liten kommune som jeg kommer fra, betyr seniorlaget mer enn hva folk tror, og det er nok ikke spesielt bare for oss. Små kommuner med ett begrenset antall spillere å plukke fra, betyr at et seniorlag kan inneholde spillere i alderen 16 - 40 år. Det kan umulig ha gått inn hos landets styresmakter at det mange plasser i Norge ikke finnes annet tilbud for alderen 16-20 år, enn på et seniorlag i «bredden». Dette er nok også tilfelle i andre grener i idretts-Norge. Det er på tide at landets statsminister, helseminister og kulturminister kommer seg vekk fra hovedstaden, eller storbyene de kommer fra, for virkeligheten er kanskje ikke slik de opplever den, eller tror den er. Håndteringen rundt breddefotballen beviser hvor lite landets regjering forstår «bredden» i landets befolkning.

I 15 måneder har vi opplevd at Espen Nakstad og FHI gjentatte ganger har uttalt at det ikke er særlig stor smitterisiko ved selve aktiviteten - utendørs fotball, herunder også den «livsfarlige» senior - breddefotballen. I like mange måneder har vi opplevd at Bent Høie har vist til at fagmyndighetene ikke har gitt grønt lys for breddefotball for voksne. Vi har jo sett så senest som denne uka at fagfolk blir satt på plass av landets helseminister, om han mener det er politisk ukorrekt å komme med argumentasjon som går på tvers av regjeringen.

Espen Nakstad uttalte på TV2 allerede i juni i fjor: «Vi er ikke bekymret over nærkontakten. Derfor er det også et unntak for det i forbindelse med trening i barneidretter. Det å åpne breddefotballen for fullt, med kamper og turneringer medfører også reiseaktivitet. At man står i kiosk-kø og at man er samlet flere i publikum. Nå har vi også en grense på 200 personer per arrangement. Alt dette vil til sammen øke kontakthyppigheten ganske mye, og det er det som er problemet. Ikke taklinger og kontakt på fotballbanen».

Dette var gjentakende gjennom hele 2020 fra Nakstad, men Høie og landets regjering står fortsatt på sitt selv om Nakstad og FHI fortsatt påpeker liten risiko i selve aktiviteten. Fotballen endret også sitt ønske. Vi trengte ikke å reise eller spille kamper, vi trengte heller ikke publikum eller pølsekø, fordi vi ønsket å få trene som normalt med lov fra de som bestemmer. NFF og breddefotballen utarbeidet egne protokoller og kan vise til ett (1) kjent smittetilfelle i fjorårets kompakte sesong for aldersbestemt fotball. Altså over 150 000 fotballkamper i Norges land, med reising, pølsekø og publikum!

Landets kulturminister dro på en storstilt turne rundt om i landet i fjor og besøkte flere toppklubber og ble avbildet med deres drakt. Det altså etter at Trond Giske fikk beskrivelsen som fotballbølle da han jobbet og fikk regjeringen til å åpne toppfotballen. Det er bemerkelsesverdig stille rundt breddefotballen eller engasjementet for breddeidretten generelt fra Abid Raja. Men det er jo tross alt lite PR rundt en klubbdrakt fra Fosen som et eksempel, mot en selfie med Tom Cruise.

15 måneder altså, med tall som viser nedgang i antall spillere, og lag som er nedlagt og forsvunnet. Lag som er viktig for folkehelsen, både psykisk og fysisk -og fotballag som skaper engasjement i lokalsamfunn Norge rundt. Frivilligheten som Norge er skapt på, forsvinner sakte men sikkert, og landets regjering evner ikke å se sin prioritering som feil.

Breddefotballen er altså prioritert på linje med fri skjenking, harryhandel og 5000 på konserter og toppfotballkamper. Da kan man ikke bli annet enn eitrende forbanna over argumentene som reising, pølsekø og publikum for å holde fotballen stengt. Det er faktisk bare pinlig, og svært skuffende. Olsvik-rapporten avfeies som en interesse-rapport av Bent Høie. Rapporten kommer til lignende konklusjon som den rapporten utarbeidet av helsemyndighetene i Danmark. Motsetningen er at Danmark velger man å lytte til fagfolk, men i Norge overser vi den med den største arroganse.

Jeg kunne gått mye lengre i mine meninger rundt prioriteringen og behandlingen breddefotballen har fått, men har faktisk gitt opp. Jeg tipper vi får oppleve å «trene som normalt» etter 17 juni, men that's it. Det vil ikke gi fotballkamper før til høsten. Om 1. september 2020 var for sent, trenger jeg ikke å beskrive hva 1. september 2021 er, annet enn katastrofalt!

Jeg hyller de som trener som normalt, og hyller de som har stått opp for «bredden». Jeg beundrer de nordiske landene rundt oss, som har valgt en annen retning rundt breddefotballen. Og jeg kan faktisk ikke fatte at erfaringene ikke har blitt brukt i beslutningsgrunnlaget i Norge. Dette har uten tvil vært et politisk valg, uten mål og mening, og et valg som bør straffes til høsten, under stortingsvalget. Breddeidretten og breddefotballen trenger er politisk skifte som respekterer det frivilligheten og idretten betyr i Norge.

Idretten fortjener en egen idrettsminister, en idrettsminister som skjønner at toppen, skapes i bredden!