Gå til sidens hovedinnhold

Man må være frisk for å bli syk

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Lønne seg å jobbe eller straffe seg å være syk?

Å kjempe en kamp, med nebb og klør, som man ikke ønsker å kjempe – er ikke en aktivitet for hvem som helst.

«Man skal være frisk for å bli syk» er et etablert uttrykk, mye brukt og med god grunn.

I åtte år hadde jeg drømmejobben, som kompetanseutvikler/coach i en av verdens største telekommunikasjonsbedrifter. Jeg jobbet i et miljø hvor jeg følte jeg fikk utvikle meg og hvor jeg virkelig hadde muligheter til å klatre den berømte karrierestigen som jeg higet etter å ta fatt på.

Fra før hadde jeg jobberfaring i alt fra jordbærplukking, via barnehageassistent, butikkmedarbeider, turistfullmektig og selvstendig næringsdrivende innen restaurantfaget. I drømmejobben fikk jeg også mulighet til å ta mer utdanning og jeg var så stolt av å være ansatt akkurat der. Stolt var jeg også av meg selv for det jeg hadde fått til. For jobben jeg hadde.

Sykdommene kom som et mystisk tåketeppe. Revmatiske og nevrologiske lidelser gjør ofte det. Såpass i sneglefart kom det at jeg ikke engang la merke til at jeg sakte, men sikkert ble redusert.

Mine arbeidsoppgaver som hadde gitt meg glede og behag – ble en belastning. Som så mange andre før meg ignorerte jeg både symptomer og reaksjoner. «Jeg går rett fram samme hva jeg støter på» var manraet – helt til jeg støtte på den berømmelige veggen.

Først en lettvegg, så en yttervegg som jeg stanget igjennom med hodet først, fordi hvorfor ikke? Det gikk jo bra!

Så kom betongveggen. Den veggen der det ikke er noen vei tilbake, den du ikke kan redde deg fra på noen som helst måte. Kroppen sluttet å fungere og adlød ikke så mye som vekkerklokken.

Etter noen måneder begynte omverdenen å kreve at jeg skulle ta standpunkt, at jeg måtte velge en vei videre – forholde meg til regler, paragrafer, møter, leger, Nav, psykologer, fysioterapeuter, ergoterapeuter, miljøteam, forsikringsagenter og mange andre. Telefonsamtaler, avtaler skulle signeres, jeg skulle være bidragsyter til å gjenopprette arbeidsforholdet.

Jeg, som ikke engang klarte å huske når jeg sto opp samme morgen. Jeg som sto og så på vaskemaskinen et kvarter før jeg forsto hva den skulle brukes til, som ikke klarte å møte opp på et eneste foreldremøte, ikke en eneste avslutning og som ikke lengre husket hva jeg hadde lovt bort. Meg skulle dem ha til å signere avtaler og legge framtidsplaner.

Det gikk ikke. Selvfølgelig gikk det ikke.

En dag sa min lege til meg: «Jeg tror tiden er kommet for å tre ut av arbeidslivet». Etter en intern, langvarig, kamp med meg selv og mange samtaler med psykologteam fant vi ut av vi skulle prøve meg i 20 prosent arbeid og så prøve å jobbe meg opp derfra. Det gikk ikke. Kroppen nektet. Jeg var ferdig.

Tårene man gråter over tapt livsdrøm er saltere enn de fleste andre tårer. Jeg har grått mange av dem.

Så startet kampen med Nav og hele systemet som settes i gang der. Min sak var soleklar så jeg hadde ikke utprøving i andre jobber, kun i min egen. Allikevel var det en kamp hver eneste dag.

Jeg måtte, blant annet, levere meldekort. På det meldekortet skulle jeg skrive at jeg var arbeidssøker de kommende to ukene. Disponibel for å ta hvilken jobb som helst. Et like stort nederlag hver eneste gang. Jeg – som måtte ha venner til å minne meg på at det var som glemte å tømme kattedoen og som savnet jobben min som jeg ikke klarte å utføre. Jeg måtte krysse av på at jeg var villig til å jobbe uansett hvor i landet med uansett hva – for å få stønad fra Nav. En påminnelse om egen udugelighet med to ukers intervall.

Jeg var heldig med mine saksbehandlere i systemet. Dyktige og stødige mennesker med både hodet og hjertet på riktig sted. Det er systemet som er feil.

Få år tidligere hadde jeg vært medlem av landets beste salgsteam og vært i Paris for å markere dette. Nå satt jeg på toalettet i rekkehuset mitt i snørr og tårer. Jeg følte meg som en dårlig ansatt, en dårlig person og ikke minst - en dårlig mor. Kampen jeg kjempet ville jeg ikke ta. Jeg ønsket, på ingen måte, å leve et liv som ufør med alt stigma dette medførte. Min drøm var å jobbe, reise, le, leve, shoppe og oppleve. Allikevel var dette kampen jeg måtte ta. All ledig tid ble brukt til å lese paragrafer, rettigheter og lovgivning. Alle møtene, legebesøkene og dokumentene gjorde at jeg følte meg enda sykere enn jeg var, men oppgavene som ventet tillot ikke at jeg ikke fulgte med i timen.

Det gikk nesten to år før jeg fikk innvilget uføretrygd. Det ble ingen feiring.

Senere kom opplevelsen med at du ikke lengre er prioritert i helsevesenet. Du skal ikke tilbake til jobb, så du havner alltid bak dem som er i jobb. Forståelig? Kanskje. Vondt? Ja.

Uføres rettigheter er blitt innskrenket med Solbergregjeringen.

Barnetillegget, fysioterapiordningen, halvert friinntekt, egenandeler og skattefradrag er eksempler på hvordan Ernas «Det skal lønne seg å jobbe» lett kan tolkes som «Det skal straffe seg å bli syk».

Ingen blir friskere av å bli fattig. Derfor er det absurd å tro at det vil bli færre uføre av å kutte i ordninger for de uføre.

Jeg var heldig, fordi jeg fant flokken min. I Rødt var det ingen som himlet med øynene da jeg ønsket å engasjere meg – jeg ble tvert imot møtt med forståelse, omtanke og setningen «du gjør det du får til». Og hva skjer med folk når de blir møtt på denne måten? Jo, de yter mer – fordi de slapper av og trives.

Etter min spede start som engasjert i politikken forsto jeg raskt at Rødt har en god, og gjennomtenkt, politikk når det kommer til uførhet og rettigheter for oss som havner utenfor A4-rammen som så tydelig skisses opp som mal i vårt kapitalistiske samfunn.

Å søke om uføretrygd står ikke øverst på ønskelisten hos noen, selv om det kan virke sånn når man leser enkelte artikler i media. Det minste vi kan gjøre for alle som må igjennom dette er å sørge for en verdig prosess, å møte søkeren på en respektfull måte og ikke minst sørge for at alle har nok penger til å leve et godt liv – selv om de ikke klarer å utføre jobben sin lengre.

Det skal lønne seg å ha et verdig liv! Godt valg!

Kommentarer til denne saken