Gå til sidens hovedinnhold

Mange mistet livet sitt 22. juli fordi de brukte stemmen sin. Vi skylder dem å bruke vår. 

Det norske samfunnet sto sammen i tida etter 22. juli. Nå må vi stå sammen i kampen mot ekstreme holdninger og bruke ytringsfriheten vår for å forsvare andres. Det er ingen ytre kraft som kan gjøre dette for oss. Hver og en av oss må være den kraften. 

22. JULI

Ti år har gått siden 22. juli 2011. Ti år siden en høyreekstrem terrorist bombet regjeringskvartalet og drepte uskyldige ungdommer på sommerleir. Ti år siden vi ble vitne til konsekvensene av hat, fremmedfrykt og konspirasjonsteorier, og hva som skjer når vi tillater disse å slå rot i samfunnet vårt.

For mange andre blir 22. juli fjernere og fjernere. For meg, som kom inn i AUF flere år etter 2011, er det motsatt. Jeg ble aktiv i AUF i Trøndelag i 2016, en tid hvor man ikke pratet så høyt om terrorangrepet vi ble utsatt for. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke tenkte så mye over den vonde historien til AUF den gangen. Jeg var som AUFere flest med i organisasjonen for de politiske diskusjonene, og selvsagt mye gratis pizza. Og det var ikke 22. juli diskusjonene gikk i den gangen.

Mye har skjedd siden da. AUF begynte sakte men sikkert i påfølgende år å la historien om 22. juli bli en større del av organisasjonen. Diskusjonene om terrorangrepet ble flyttet fra småpraten før møtene, til å være møtets hovedinnhold. Når AUF i Trøndelag møtes i dag er det alltid avsatt tid til 22. juli på programmet. Det er fint å være vitne til at generasjonene etter 2011 ikke bare lærer om tankegodset som lå bak terrorangrepene, men også om de vi mista denne dagen.

På AUF-kontoret i Trondheim henger det åtte bilder på veggen. Åtte unge trøndere som ikke er mer. Åtte ungdommer som satte føttene på MS Thorbjørn over til Utøya og aldri kom hjem igjen. Noe av det som går mer og mer opp for meg er hvor unge de drepte var.

Jeg var 16 år da jeg som ferskt AUF-medlem så disse bildene for første gang. Den gang var sju av ungdommene eldre enn meg da de ble drept. I løpet av de siste fem årene har jeg naturligvis blitt eldre, men den muligheten ble ansiktene på bildene frarøvet. Nå er jeg eldre enn seks av dem noensinne rakk å bli.

Ansiktene deres henger til venstre for pulten min hver eneste dag. Jeg tar meg ofte i å tenke på hvem disse unge AUFerne ville vært i dag. Hva ville de jobbet med? Ville noen av dem hatt barn? Stått på nominasjonslister til både Storting og fylkesting? Ville de vært aktive i AUF i Trøndelag? Ville jeg kjent dem? Det tror jeg.

  • Aleksander ble bare 16 år. Han som var så musikalsk og lagde egne sanger, men som aldri får spille igjen. Som med et enormt engasjement for mennesker i nød - lokalt som internasjonalt, startet Røde Kors Ungdom i Stjørdal i februar 2011.
  • Emil, som femtenåringer flest var med på alt av idrett, - en ung, omtenksom kar som allerede i barnehagen ville høre alles mening i en sak før beslutninger skulle tas.
  • Gizem var en virvelvind av ord og latter, og glødende engasjert for et fritt Palestina og miljøvern. Gizem hadde nok feiret Lofoten-seieren mest av oss alle, hvis hun hadde fått lov til å bli eldre enn 17 år.
  • Snorre, en mann full av omsorg og en tydelig politisk stemme som kjempa for arbeidernes rettigheter og mot urettferdighet. En tydelig, politisk stemme som ble kvalt i en alder av 30 år.
  • Håkon, en gutt det var lett å like. Som elsket musikk og gikk musikklinja på gamle Heimdal VGS, men som aldri fikk starta på andreåret. For Håkon ble bare 17 år.
  • Christopher, tidligere leder av AUF i Sør-Trøndelag og sentralstyremedlem. Et stort politisk talent som var rå i skoledebatt. Men kanskje aller mest: en omsorgsfull kar med glimt i øyet. Christopher ble fratatt livet i en alder av 25 år.
  • Lene Maria, kanskje verdens mest sosiale og varme nittenåring, med et stort hjerte for dyr og med store framtidsplaner. Som klokt sa at: «Ingen har rett til å klage, dersom man ikke engasjerer seg».
  • og Sondre, som i løpet av sitt 17 år lange liv kjempet iherdig for ny idrettshall i Orkland som leder av ungdomsrådet. Han fikk aldri se den ferdigbygde hallen - som i dag heter Sondre-hallen.

Alle åtte drept for det de trodde på. Drept fordi de var AUFere.

Det ligger en vond sannhet i det. Angrepet var aldri tilfeldig. Det var ikke tilfeldig at det var vår sommerleir som skulle bli åsted for den mørkeste dagen av de alle. Ja, det var et angrep på demokratiet og våre verdier og det norske folk ble rammet - men det var unge AUFere som ble skutt på. Det var våre ungdommer som lå døde igjen. Hånd i hånd på kjærlighetsstien. Drept for å ha trodd på et samfunn tuftet på solidaritet og likhet. Det var unge i vår bevegelse som svømte for livet mens skuddene haglet rundt dem. Forsøkt drept for drømmen om en bedre og mer rettferdig verden.

Disse drømmene lever videre. Men det gjør også hatet som drepte så mange.

For jeg kan ikke si at 22.juli aldri kommer til å skje igjen. Det kan det. Trusselen fra ytre høyre er større enn noensinne. Det finnes mange der ute som ønsker å se både meg og mine beste venner i AUF i Trøndelag skadet, kun fordi vi ønsker et samfunn for alle. Det ser vi når vi uttaler oss i offentligheten om politikken vår, særlig saker som omhandler miljø og innvandring.

Denne uken kunne vi lese at tidligere fylkesleder i AUF i Trøndelag Julie Hole mottok en melding etter å ha talt på Arbeiderpartiets landsmøte om innvandring og integrering av flyktninger og asylsøkere. «Det mest beklagelige med 22.7 er antallet. Det aller beste for landet var om antallet var minst 3 ganger flere». Videre, ba avsenderen henne om å «legge deg på rygg som det simple, marxistiske, sosialistiske, muslimludder og landsvikerhora du er».

Dessverre er Julie langt fra den eneste i AUF som har møtt disse holdningene i årene etter 22. juli. En av tre overlevende har de siste ti årene blitt møtt med hatefulle ytringer og trusler.

La meg være krystallklar på vegne av hele AUF i Trøndelag: Vi lar oss ikke skremme til taushet - vi kommer til å fortsette å kjempe hver eneste dag for et samfunn for alle.

Men den kampen kan vi ikke ta alene. Ti år etter hele Norge hevet rosene for fellesskapet og for solidaritet, har AUF de siste årene stått alene. Det har vært de samme ungdommene som så sine beste venner bli skutt, og som selv løp for livet - som gjentatte ganger har prøvd å løfte debatten om hva som egentlig skjedde. Debatten om hvordan en norsk, hvit, kristen mann født og oppvokst i Norge kunne gjennomføre et massedrap på norske barn og unge voksne. Videre, hvordan det samme tankegodset som han har er å finne igjen daglig i kommentarfelt og i retorikken til fremtredende samfunnsdebattanter. Vi har tatt et rettslig og et beredskapsmessig oppgjør, men det politiske oppgjøret har AUF selv måtte løftet, helt alene.

I stedet har debatten dreid seg om ytringsfriheten til nettopp de stemmene som inspirerte terroristen. Snorre Valen oppsummerer de siste ti årene godt: «På den norske politiske scenen har trollene fått plass i sola. AUF har måttet holde seg inne. De som ble skutt av den høyreekstreme terroristen måtte passe på hvordan de oppførte seg, så ikke innvandringsdebatten skulle bli lei seg».

Etter terrorangrepet i Bærum 10. august, gikk det mer tid til å diskutere håndhilsing fremfor hvordan enda en hvit, ung norsk mann kunne bli radikalisert og gjennomføre et rasistisk motivert terrorangrep.

Det kan ikke lenger være AUF og arbeiderbevegelsens ansvar alene å stå opp mot konspirasjonsteoriene og hatet som tok livet av våre venner på Utøya.

Derfor gleder det at lederne av ungdomspartiene i Trøndelag i dag har skrevet hvert sitt innlegg og hilsen til AUF hvor alle deler det samme budskapet: vi skal ta kampen mot høyreekstremisme sammen.

Men kampen mot høyreekstremisme bekjempes ikke bare i politikken. Vi trenger også deg. Hver og en av oss bærer et enormt ansvar. For de samme holdningene som lå til grunn for terrorangrepet, finnes i dag rundt kaffebord på familieselskap. Alle har vi opplevd situasjoner hvor det har blitt sagt uakseptable ting. Og altfor ofte uten å ta til motmæle.

For hver gang vi tillater slike holdninger eller forblir tause i møte med dem - tillater vi og at ideene som førte til at 77 mennesker mistet livet, får rot i samfunnet vårt.

Kampen mot høyreekstreme holdninger bekjempes ikke bare med stortingsvedtak, men at hver og en av oss gjenkjenner og står opp mot de her holdningene når noen rundt oss fremmer et snev av dem.

For holdningene blir virkelig farlige når de ikke lenger oppfattes som ekstreme, men legitime.

Og holdninger kan bli til handlinger.

Det norske samfunnet sto sammen i tida etter 22. juli. Nå må vi stå sammen i kampen mot ekstreme holdninger og bruke ytringsfriheten vår for å forsvare andres. Det er ingen ytre kraft som kan gjøre dette for oss. Hver og en av oss må være den kraften.

Mange mistet livet sitt 22. juli fordi de brukte stemmen sin. Vi skylder dem å bruke vår.

For Sondre

For Emil

For Snorre

For Alexander

For Håkon

For Lene Maria

For Gizem

Og for Rolf Christopher.

Ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp.