De av oss som er så heldige at vi har fått tatt del i den økonomiske festen det er å eie en bolig de siste 30 årene har kanskje vanskelig med å forstå hvordan det er å være prisgitt å leie over tid på dagens boligmarked.

Vi kaller boligen vår et hjem, det stedet hvor vi senker skuldrene, lader batteriene, skaper identitet og tilhørighet og kan etablere oss i nabolaget vi bor i. Hvis du leier, noe 24 prosent av Trondheims befolkning gjør, så får en ofte ikke lov til å male i farger en liker eller henge opp bilder på veggene, og det er usikkert hvor lenge du kan få bo.

I tillegg sier administrasjonen i kommunen i Boligpolitisk plan at «Sokkel- og ekstraboligsegmentet er ikke egnet til å ivareta nødvendig bostabilitet for varige leietakere, herunder barnefamilier» og NOU 2011 viser til at «det er sannsynlig at utvelgelse og diskriminering er sterkere blant småskala-utleiere enn blant profesjonelle utleiere».

Det er med andre ord mange som strever med å finne en god, trygg bolig slik situasjonen er nå.

Regjeringen sendte nylig ut et nytt lovforslag på høring hvor de ønsker at kommunestyrer skal kunne nedlegge kommunale boligstiftelser. Dette lovforslaget er problematisk på svært mange måter, både når det kommer til det juridiske, det økonomiske og ikke minst for alle dem som vil bli rammet av en slik endring i loven.

Hovedmålet med denne lovendringen er ifølge regjeringen at de skal følge opp Granavolden-plattformen der de sier at de skal forsterke det boligsosiale arbeidet. Og så nevnes knapt de som kommer til å bli berørt av den eventuelle endringen med ett ord.

LES OGSÅ: Frp vil selge eiendommer på Svartlamoen: – Har til gode å se Frp noensinne si noe positivt om oss

Det er vanskelig å se at regjeringen overhode har vurdert hvordan dette vil påvirke menneskers liv, selv om de starter pent med å si at det er det de ønsker. Det bor mange titusentalls mennesker i de kommunalt opprettede boligstiftelsene, både de som kommer innenfor det trange nåløyet til å få kommunal bolig, men også mange andre personer som har behov for å leie rimelige boliger.

I Trondheim er nåløyet for å få tildelt kommunal bolig så trangt at mange leiligheter står tomme, og det er beboerne som må bære kostanden av dette, ettersom de kommunale boligene er en egen lukket økonomi. Dette går igjen utover vedlikeholdet samtidig som salg av kommunale leiligheter brukes til å dekke opp under generelt kommunalt underskudd. Alle de som leier bolig gjennom de kommunale boligstiftelsene går nå en usikker tid i møte dersom regjeringen får det som den vil.

I Trondheim gjelder det nærmere 1000 leiligheter som de to kommunalt opprettede boligstiftelsene eier eller disponerer.

Ifølge den boligpolitiske planen som Trondheim kommune leverte til politisk behandling i høst så slår den fast at «de fleste finner seg til rette i det private leiemarkedet» samtidig som den sier «husleieprisene øker fremdeles» og videre «det er en stor gruppe som har for høy inntekt for kommunal bolig, men samtidig for lav inntekt til å kjøpe bolig». Dersom en leier på det private leiemarkedet har en ofte større boutgifter enn de som eier, og det er dermed umulig å spare seg opp egenkapital.

I tillegg har boligprisene økt flerfoldige ganger mer enn inntektene, med andre ord blir det økonomiske gapet mellom dem som eier og dem som leier stadig større og for mange vil det ikke være en reell mulighet å kjøpe seg bolig.

En segregert by er en dyr by å drifte, både i nåtiden og skaper store økonomiske behov i fremtiden. Forskning viser blant annet at det er en beskyttelsesfaktor for sårbare barn å vokse opp i nabolag med ulike klasser, det er dermed ikke bare bra for det sårbare barnet å ha naboer med annen klassebakgrunn enn seg selv, men det er også med på å skape velfungerende voksne.

Det å kunne bo trygt og kunne etablere seg, kjenne at det er verdt å investere i å bli kjent med naboene og delta i nabolaget og skolekretsen er noe de fleste av tar for gitt, men er du prisgitt å leie kommunal bolig eller på det private leiemarkedet er det tilnærmet ikke noe poeng å forsøke å etablere seg fordi du må snart flytte igjen.

Det er med andre ord et stort behov for en profesjonell uteleiesektor som kan tilby rimelige, gode boliger til dem som må eller vil av ulike grunner leie. Boligstiftelsene tilbyr dette og kan være en viktig aktør for å få et mer mangfoldig og trygt utleiemarked. Bystyret i Trondheim behandlet nylig boligpolitisk plan hvor de blant annet bestemte at «Trondheim kommune skal samarbeide med ideelle aktører for å utvikle en tredje boligsektor og legge til rette for alternative boformer».

Samtidig som et politisk flertall i Trondheim har gitt tydelige signaler om en ønsket satsing på tredje boligsektor og de kommunale boligstiftelsene, har administrasjonen i kommunen, sammen med Kristiansand kommune, jobbet og lobbet for å få endret loven slik at kommunene kan ekspropriere eller konfiskere boligstiftelsenes verdier som stiftelsene selv har bygget opp gjennom mange år.

Les også

– De som står utenfor boligmarkedet subsidierer alle som eier bolig

Det er leietakerne som har sørget for at lån har blitt betalt og at vedlikehold har blitt gjennomført i disse boligene. Men nå vil altså (deler av) kommunen ta over disse verdiene som har blitt opparbeidet av stiftelsene. At administrasjonen ønsker å kunne ekspropriere disse boligene som stiftelsene eier er forståelig, all den tid den økonomiske situasjonen til kommunen er trang.

Utfordringen er at dette også er med på å undergrave stiftelsesloven som har som premiss at en stiftelse skal være evig og eier seg selv. Dette blir litt som om vår nye oljefondsdirektør, Tangen, som har plassert store deler av sin formue i en stiftelse, om tjue år skulle komme og si at han vil ha den tilbake, pluss all kapital som stiftelsen på egenhånd har opparbeidet seg. Eller som at jeg skal kunne ta over naboens hus, uten at naboen min har noen mulighet til å klage eller motsette seg dette.

Alle ser det urimelige i dette, men det er i praksis dette lovforslaget sier.

Det er med andre ord en form for snikprivatisering regjeringen forsøker seg på, mens den gjemmer seg bak stråmannsargumenter og forsøker å late som at det er folk som står i sentrum. Dette er ikke noe annet enn at kommunene får solgt ut eiendommer som noen andre har opparbeidet for å dekke opp under kommunale underskudd.

De kommunale boligstiftelsene, som finnes i omtrent hver tredje kommune i Norge, har opparbeidet seg kapitalen selv gjennom Husbanklån og lån i private banker. En stiftelse er selveid, altså det er ikke noen som eier den, men den eier seg selv. Den jobber etter formålet som den er opprettet etter og vedtektene sine og styret sørger for at stiftelsen har en god økonomistyring og oppnår formålet.

Det er ingen som kan ta ut fortjeneste av stiftelsen, og alle inntektene den har går derfor tilbake til stiftelsen og brukes til å oppnå formålet. Boligene som eies av boligstiftelsene er gjennomgående godt vedlikeholdt og godt drevet, og fordi de ikke er avhengig av en kommunes gode eller dårlige økonomi så kan de tilby gode boliger til mange. Stiftelsesformen gir god styring og ivaretakelsen av boligene gjennom profesjonell drift.

Man ikke være veldig analytisk anlagt for å skjønne hva resultatet av en lovendring som åpner for at kommuner kan oppløse boligstiftelsene vil bli. Fristelsen i å selge den svært verdifulle boligmassen som boligstiftelsene sitter på til høystbydende vil selvsagt være stor i mange kommuner med trang økonomi.

Konsekvensen av dette er at mange tusen mennesker kan miste sitt rimelige og trygge hjem etter utløpt kontrakt, og at vi i praksis får en enorm privatisering av en boligmasse som i dag bidrar til sosial utjevning og at folk får tak over hodet.