Fotballegende Nils Arne Eggen sovnet stille inn natt til onsdag, med familien ved sin side. Norsk fotball har dermed mistet sin kanskje aller største profil noen sinne, og Trøndelag har mistet en av de aller mest sentrale kultur- og identitetsbyggerne i moderne tid.

Få har gitt oss så mange gleder som det Nils Arne Eggen gjorde. Gjennom nesten hele 1990-tallet og på starten av 2000-tallet bygget han en vinnerkultur i Rosenborg som det i fotballens Europa nesten ikke finnes sidestykker til. RBK vant fjorten seriemesterskap på rad, de fleste av dem med Eggen ved roret. Det var likevel det Eggen oppnådde i Europa som kanskje imponerte aller mest.

Bragden i Milano i desember 1996, da lille Vegard Heggem headet inn seiersmålet og Rosenborg tok seg videre fra gruppespillet i Champions League, står fortsatt igjen som en av de mest imponerende fotballprestasjonene i Europa noen sinne. Før og etter dette viste Eggen en rekke ganger at lille Trøndelag kunne matche - og slå - europeiske giganter.

Eggen var ikke alene. Han hadde et solid team rundt seg, og en spillergenerasjon som fortsatt må kalles gullalderen i norsk fotball. Men ingen spilte en så viktig rolle som han. Og Eggens spilte en rolle langt utover den på fotballbanen.

Suksessen, og måten det skjedde på, ga en stolthetsfølelse og en felles identitet for hele Trøndelag. Det Eggen fikk til i Rosenborg, og det Marit Breivik fikk til på håndballbanen, står igjen som bevis på hvordan lag kan være noe større enn summen av individene. For det var ikke ferdighetene til enkeltspillerne som nedkjempet de europeiske gigantene, det var de samtidige bevegelsene, at laget var utrolig samspilt og at alle kjente sin plass. Det var en ekstra fjær i hatten for Eggen at han stort sett klarte dette med trøndere på banen. Tiden med 20.000 tilskuere fra hele Trøndelag på Lerkendal føles som en annen æra i dag.

Nils Arne Eggen var en fargerik person. Fra utsiden kunne vi ofte humre over hvordan han koste seg med å dele ut flåsete sitater på løpende bånd til internasjonal presse eller norske journalister. Eggen satte seg selv i sentrum - på godt og vondt. Han kunne utvilsomt være krevende og han tok mye plass, både på og utenfor banen, og kanskje var han også for sentral for lenge etter at han selv var aktiv på brakka. Mange av spillerne fra glansdagene forteller om svært krevende forventninger fra suksesstreneren - men Eggen holdt kontroll i rekkene fordi han skapte suksess og resultater.

Og fordi han var varm. Nils Arne Eggen kjørte egenhendig til Gjøvik for å hente Odd Iversen hjem til Trondheim etter at storscoreren fikk trøbbel i livet da fotballkarrieren var over. På Lerkendal fikk Iversen igjen en plass - og han kunne spille en viktig rolle som ledd i noe større, selve oppsummeringen av Eggens viktigste arv: godfot-teorien.

Det er en arv vi bør huske - i idretten, i samfunnet som helhet og i hverdagen.