Det er snart fem år etter at #metoo-bevegelsen gjorde inntrykk og forandret hele verden. Det var en kampanje av og for kvinner. Et startskudd for at kvinner skulle ta tilbake definisjonsmakta.

Stå opp for den systematiske trakasseringa og diskrimineringa som skjer hver eneste dag. Det har gått fem år, mye har skjedd og vi har fremdeles en viktig kamp å føre. Vi må ikke noen gang glemme å føre, en interseksjonell kamp.

Jeg heter Marianne Knudsen og jeg er ei skeiv og funksjonshemmet. Jeg er ei kvinne, student, en irriterende søster, jeg er en kollega og ei som jobbe for likestilling og menneskerettigheter.

Ofte som funksjonshemma, så blir jeg bare det ene. Jeg blir ikke lengre en kvinne, jeg blir mindre enn et menneske, mer som en bruker, et objekt, en gjenstand med produksjonsfeil.

Funksjonshemmedes kamp anerkjennes ikke som en likestillingskamp. Det er ikke noe «mannen på gata» vet noe om.

Det blir sett på som et velferdsprosjekt. At det er snakk om veldedighet, og ikke en menneskerettighetskamp på lik linje med all annen minoritetskamp. Vi har ikke kommet dit i historien. Enda.

Diskriminering mot funksjonshemmede kvinner er så normalt at vi ikke ser det en gang. Det er så normalt at vi ikke ser det, fordi vi ser feil i kropper, i biologi og mennesker, fremfor det samfunnet vi lever i.

Om jeg ikke kommer om bord på bussen er det ikke så mange som hever et øyebryn, men det er jo en ganske alvorlig segregering.

Det handler ikke om meg, eller minoriteten jeg er en del av, det handle om bussen som ikke er tilgjengelig for alle. Det er på tide at både ikke-funksjonshemmede og funksjonshemmede begynner å snakke høyt. Fordi funksjonshemmede kvinner blir oftere utsatt for overgrep, men sjeldnere hørt og trodd.

Nasjonal og internasjonal forskning viser til at funksjonshemmede har et langt dårligere rettsvern enn normalbefolkningen, og at straffesaker oftere avvises av rettsvesenet. Det å grue seg til å gå på fest, ta bussen eller gå til medisinsk behandling eller undersøkelser.

Det starter tidlig. Funksjonshemmede kvinner og seksualitet er et ikke-tema. Ens kropp blir sett på som noe klinisk. Noen andre enn deg selv får eierskap til din kropp. Viktige samtaler som man ikke tar.

Å være funksjonshemmet blir til noe eget, i stedet for at det at kropper er forskjellige, at hudfarger, kjønn og legninger er ulikt og at det er det mest naturlige i verden.

Norges Handikapforbund sin parole på kvinnedagen i fjor var «like mye kvinne, like mye verdt». Det er jo ganske merkelig at man er nødt til å sette spørsmålstegn ved noe så enkelt, ved noe så simpelt: Like mye kvinne – like mye verdt. Det er jo så viktig, og burde ha vært så selvsagt.

Men vi må snakke sammen, fordi det var ikke noe enkelt ved å være 17 år og ta den siste bussen hjem, «nå hadde det vært deilig å få seg noe, hun der kan jo ikke gjøre så mye motstand uansett». Like mye kvinne – like mye verdt.

Vi må gjøre noe.

Fordi det var ikke noe selvsagt på den undersøkelsen, da jeg ble løfta uten tillatelse, og snakka over hodet til som om jeg ikke var til stede. Like mye kvinne – like mye verdt.

«Funksjonshemmede kan ikke ha sex»

«hu vil jo aldri få barn eller kunne ta vare på et».

Vi må snakke sammen.

Fordi det er hverdagskost som funksjonshemma kvinne å bli stilt private spørsmål om sexlivet sitt på byen, og bli snakka til med babystemme. Å kjenne på redselen ved å ta en taxi.

Det er vanlig få kommentarer som at «du bør være takknemlig for at noen i det hele tatt bør ha deg» – fordi du sa nei til å bli med noen hjem. Det er ikke greit. Det er ikke ok.

Vi må snakke mer om #metoo og funkiskamp. Vi trenger en seksualundervisning som rommer mangfoldet i samfunnet vårt. Fordi feil folk skammer seg.

Funksjonshemmede kvinner er ingen særegen gruppe. Vi tilhører Norges største minoritet. Vi er ikke passive brukere. Vi er sterke, stolte og vakre kvinner. Det har gått fem år, men vi må fortsatt skrive historie.

La oss rive ned barrieren som diskriminerer og forskjellsbehandler. Det er ingen kvinner som er mindre kvinner – høre våre stemmer. Kvinnekamp er bare kvinnekamp når alle kvinner er med på laget.