Ernæring i sykehjem har i flere år, og spesielt i høst vært et hett tema. Det har vært mange debattinnlegg, og det har vært TV-debatt. Alle er enige om én ting: Undernæring er et utbredt problem blant sykehjemsbeboere i Norge.

Det er flere år siden jeg hørte om begrepet «matlukt i gangene», med henblikk på et uttalt behov for eget kjøkken på hvert enkelt sykehjem. Det skal angivelig gjøre pasientene sultne, sånn at ernæringstilstanden deres blir bedre. Jeg skjønner at det kan høres rimelig ut, men jeg opplever det som et feilspor.

Jeg mener ikke at det ikke er bra å ha eget kjøkken på sykehjemmet. Det kan det være. Men sentralkjøkken kan også være veldig bra. Sentralkjøkken på sitt beste betyr høy ernæringsmessig kvalitet. Et godt sentralkjøkken sitter på både formell og erfaringsbasert matfaglig kompetanse, gjennom institusjonskokker og samarbeid med andre med ernæringsfaglig kompetanse.

Les også

Når Bente Hjelde Pedersen går rett til presse og politisk ledelse er sirkuset i gang

Sykehjemspasientene er ikke lengre koselige bestemødre som sitter og strikker og har litt vondt i kroppen etter et langt liv. Den typiske sykehjemspasienten bruker syv legemidler og har demens. De har vanligvis flere sykdommer samtidig, som KOLS, hjertesvikt og diabetes type 2. De har en betydelig funksjonssvikt, og er ofte avhengig av forflytningshjelpemidler. Dessuten er alderssvekket smaks- og luktesans, fordøyelsesproblemer og andre symptomer som påvirker matlyst og ernæringstilstand vanlig blant sykehjemspasienter. Det kompliserer ernæringsarbeidet. Det virker det som en del av de som deltar i debatten om måltidene på sykehjem, ikke har tatt innover seg.

Måltidssituasjonene på et sykehjem kan være kaotiske. En pasient med langtkommet demens vet ofte ikke hva de skal gjøre når de får maten foran seg. Mennesker som har hatt hjerneslag kan ha behov for å bli matet, på grunn av lammelser.

Det er provoserende når politikere snakker om appetittlige måltider og kjøkken på sykehjemmet, som et godt svar på underernæring i eldreomsorgen. Ernæring til så syke pasienter handler ikke bare om fine lunsjkreasjoner og god matlukt, selv om det naturligvis er en selvfølge at pasientene skal gå god mat, tilpasset deres ønsker og behov. Ernæring til sykehjemspasienter handler mye om geriatrisk og sykepleiefaglig kompetanse, og nok tid og ro i spisesituasjonen.

Les også

At kjøkkenpersonalet blir «lei seg» er synd, all den tid vi alle må tåle å få tilbakemelding når vi gjør feil i jobben vår.

Norske sykehjem er i utgangspunktet sparsomt bemannet. I tillegg er sykefraværet stort, mange sykepleierstillinger står ubesatt og det er svært utfordrende å klare å beholde nytilsatte sykepleiere. De ledige stillingene fylles i praksis ofte av ufaglærte.

Det høres kanskje enkelt ut å sørge for gode måltidsituasjoner som preges av ro og hjelp til de som trenger det, men det er ikke det. Det krever både fagkompetanse, og personlig kjennskap til den enkelte pasient, å skape ro blant personer med demens og å hjelpe en som er rammet av hjerneslag til å få i seg maten, uten å få maten på lungene.

De siste årene har mange sykehjem flyttet middagen fra midt på dagen, til vanlig middagstid. Det er bra. Men det er på dagen det er mest folk på jobb. I middagstiden er man kanskje to personer på jobb, og har ansvar for åtte pasienter.

Dersom en pasient, som må forflyttes med personheis, må på toalettet, under måltidet, legger det gjerne beslag på begge personene som er på jobb. Et slikt toalettbesøk kan ta 10-30 minutter. I beste fall går det fort, og en av personalet mulighet til å gå til og fra under toalettbesøket. I verste fall blir pasientene på stua overlatt til seg selv under hele middagen.

En pasient med demens kan ha behov for skjerming i måltidsituasjonen. Personer som går til og fra, lyder fra TV eller medpasienter og visuelle inntrykk fra omgivelsene kan være forstyrrende og gjøre det vanskeligere for pasienten å få i seg nødvendig næring. Det er dessverre langt fra alle sykehjem som har den fysiske utformingen som trengs for å oppnå god nok skjerming for disse pasientene.

Kliniske ernæringsfysiologer har også en viktig rolle i ernæringsarbeidet. De har inngående kunnskap om næringsbehov, ernæringsbehandling og årsaker til feil- og underernæring. Nedsatt næringsinntak kan være et symptom på alvorlig, behandlingstrengende sykdom, og kliniske ernæringsfysiologer er nøkkelpersoner i å avdekke slike tilfeller. Mange kommuner har ikke tilgang på klinisk ernæringsfysiolog. Det er en klar svakhet i ernæringsarbeidet.

Og så må det være lov å bli gammel, og si at nok er nok. For utenforstående, uten helsefaglig bakgrunn, kan det være vanskelig å forstå at det kan være riktig å godta at bestemor ikke vil spise bare for å spise lengre. Vi som jobber med gamle pasienter, observerer ofte at nedsatt matlyst, og det at pasienten sier nei takk til å spise og drikke, kan være et tegn på at livets avslutning er nært forestående.

Det er gjerne slik det er når pasienter dør av alderdom. Kroppen er ikke lenger i stand til å håndtere inntak av mat og drikke, og å presse pasienten til å spise og drikke, kan gi dem en mindre fredfull død og/eller et unødvendig forlenget dødsleie. Kompetente helsefagarbeidere, sykepleiere, leger og kliniske ernæringsfysiologer er viktig for å vurdere om det er nært forestående død som er årsaken til at pasienten slutter å spise.

Ernæringsarbeidet i sykehjemmene er selvfølgelig viktig, men det er ikke matlukt i gangene som gjør at ernæringsarbeidet lykkes. Det er det tilstrekkelig bemanning, gode fysiske arbeidsmiljøer der pasienter som trenger skjerming i matsituasjon kan få det, og kompetente ansatte, som gjør.