Denne helgen er Miljøpartiet De Grønne samlet til landsmøte på Fornebu. Det skal bli landsmøtet som markerer starten på en ny kurs for partiet, hvis partileder Une Bastholm får det som hun vil. For på landsmøtet skal det vedtas en ny strategi hvor målet er å gjøre MDG til «et grønt folkeparti med bred oppslutning» innen 2030.

På et vis er dette selvsagt. Alle partier ønsker å bli så store som mulig. Likevel er både innhold og retorikk avslørende: MDG har erkjent at de treffer et altfor smalt segment i samfunnet. Det er også forklaringen på at partiet aldri har klart å komme seg over sperregrensa, til tross for at klima utvilsomt er vår tids største politiske utfordring.

Langt flere enn 3,9 prosent av befolkningen kan følge MDG i at økonomisk vekst ikke er det eneste saliggjørende i samfunnet. De færreste mener at enhver vei skal ha høyest mulig fartsgrense, at vi skal bygge ned matjord for å bygge kjøpesentre eller at vi skal pumpe olje inn i evigheten. Faktisk vil svært mange i de fleste partier være enige med partiet i at farten i det grønne skiftet må økes.

Problemet er bare at MDG er milevis unna å drive politikk som velgerne de åpenbart ønsker å nå, opplever relevant og viktig for dem. Det er ikke spørsmålet om moms på reparasjon og bruktklær – en av fem resolusjoner på helgas landsmøte – som treffer nye velgere. Det er ingen realisme – og intet ønske om – en norsk kjernekraftsatsing, som er en av de andre resolusjonene. Og det er neppe veien til et stort velgerengasjement å løfte spørsmålet om EU-medlemskap, slik flere partitopper har gjort nylig. Dessuten gjør MDG seg selv neppe en tjeneste ved å innta et ytterliggående standpunkt uansett hva andre partier legger fram eller diskuterer i klima- og miljøspørsmål – som da MDGs Rasmus Hansson omtalte regjeringens energimelding med en beskrivelse om at dette fortsatt var «Stø kurs mot å koke kloden».

Et stort flertall av nordmenn forstår klimakrisen, tar den innover seg, og ønsker å gjøre endringer. Men de aller fleste setter som forutsetning for de endringene at de selv ikke må betale en uforholdsmessig dyr pris for det. MDGs politikk treffer i dag noen svært få, som i all hovedsak lever sine liv i de indre bykjerner rundt landets største byer. De har til felles at de ikke merker om oljeindustrien legges ned eller om drivstoffprisen går i været. De er opptatte av gjenbruk av klær, sykkelstier og naturmangfold som konsept. Og de kan ta seg råd til kompromissløse politiske holdninger – som å slutte med alt de ikke liker.

Hvis MDG skal bli det grønne og brede partiet de ønsker, må de ha reelle politiske løsninger på alle felt, som de er opptatte av å snakke om. Og de må snakke om dem. Hvis man leser partiets program, står det formuleringer som ligner svært mye på mange andre partiet, om kommuneøkonomi, utflytting av arbeidsplasser, helse, omsorg, landbruk eller grunnskole. Men alt drukner i symbolsaker om brukte klær, dyrepoliti og plast i havet.

Så må de selvsagt fortsette å være tydeligst i klimapolitikken, men løsningene kan ikke være basert på virkelighetsfjerne oppfatninger av hvordan bosetting, verdiskaping og transport fungerer. Per i dag forstår ikke MDG distriktene, og de forstår heller ikke at Distrikts-Norge starter bare noen kilometer utenfor Oslo sentrum – for eksempel eksemplifisert ved at 99 prosent av Norges areal ikke kan ha verken gange eller sykkel som primære fremkomstmiddel.

Partiet virker å heie på et glansbilde av norske distrikter – som om hverdagen i norsk landbruk er som i en Tine-reklame, naturskjønt og edelt, men uten verken metanutslipp fra kua, båser eller diesel på traktoren. Og om en norsk natur som er best når den er urørt. Dette kommer man neppe langt med når man er på velgerjakt i distriktene.