«Dette er en gledens dag» sa en gledestrålende Kent Ranum da han åpnet pressekonferansen. Han har fått MDG inn i folden.

En bred koalisjon av partier er nå i forhandlinger på borgerlig side i Trondheim: Høyre, Venstre, Pensjonistpartiet, Krf. Og Senterpartiet. Og nå: MDG!

På landsbasis oppfatter er det nok mange som oppfatter dem som et nyere fenomen, men i Trondheim kan det være verdt å huske at Miljøpartiet de grønne har vært representert i bystyret sammenhengende siden 1991. De har vært del av den rødgrønne koalisjonen i byen siden 2003. I fire år hadde de varaordføreren, som samarbeidets nest største parti.

Er det i det hele tatt mulig gå se for seg at et parti med forgreininger i det byøkologiske prosjektet Svartlamon, med tjue års rødgrønt samarbeid i beltet og med «Miljøpartiet» i navnet finner sammen med Kent Ranum og hans drøm om bred, borgerlig samling?

Ja, mener åpenbart MDG i Trondheim selv. I alle fall nok til å forsøke å forhandle. Med Høyre, før Arbeiderpartiet. «Velgerne våre kan føle seg helt trygg på at vi skal gi maksimalt utbytte for stemmen deres», sa Line Fjørstad. Mens Arbeiderpartiet og SV sitter der, med skjegget i postkassa.

Og det er selvsagt altfor tidlig å si, men skulle forhandlingene føre fram, har vi potensielt et rikspolitisk viktig prosjekt gående her i Trondheim. Slik det rødgrønne samarbeidet i sin tid utgjorde en modell for videre rødgrønt samarbeid nasjonalt, kan et MDG som finner sammen med høyresiden på sikt bli en oppskriftsbok for borgerlig samarbeid flere steder.

Her i Trondheim blir Arbeiderpartiets, SVs og Rødts vei til makt lang, svært, svært, svært lang, dersom både MDG og Senterpartiet skulle falle fra.

Men et forpliktende MDG-samarbeid med høyresiden i en storby vil ikke bare føre til gråt og tenners gnissel på venstresiden her i byen, men bør også medføre bekymring for venstresidens strateger i resten av landet.

Så reiser jo også denne sjokkbeskjeden fra MDG et viktig spørsmål: Hvordan har MDG egentlig opplevd det rødgrønne samarbeidet i Trondheim de siste årene? Allerede da Line Fjørstad (MDG) ga klart uttrykk for at hun heller ville ha Kent Ranum (H) eller Mona Berger (SV) som ordfører fremfor Emil Raaen (Ap), var det jo åpenbart at MDG føler et horn i siden til Arbeiderpartiet.

Og ved å nå faktisk forhandle med Høyre, viser Fjørstad at hun mente alvor. Hun er fullt ut villig til å forsøke å finne sammen med høyresiden. Det blir ikke lett. Desto mer oppsiktsvekkende at MDG nå tar dette steget – og desto større nesestyver for Arbeiderpartiet og SV.

Nyheten må være særdeles bitter for Emil Raaen og Mona Berger. Særlig med tanke på at det ikke var Ap og SV som tapte oppslutning i Trondheim i årets valg (til sammen gikk de faktisk marginalt fram!), men Rødt – og MDG! – som tapte terreng. At det samme MDG som på mange måter kostet Raaen flertallet, nå selv signaliserer et sidebytte, gir ny mening til begrepet «skjebnens ironi».

Og akkurat i det den borgerlige pressekonferansen begynte, ramlet meldingene inn: Arbeiderpartiet har sikret et valgteknisk samarbeid med INP. Slik kan MDG også danne flertall med rødgrønn side - men Fjørstad avviste på pressekonferansen et valgteknisk samarbeid med INP.

Det er jo litt pussig. For dersom partibuketten som nå står bak Ranum, skal ha et flertall i bystyret, er de jo avhengige av et annet parti MDG sier de ikke vil inngå i et valgteknisk samarbeid med: Frp. Det er jo litt snålt, dette: Fjørstad og MDG avviser Arbeiderpartiets løsning – et valgteknisk samarbeid med INP – fordi hun ikke vil samarbeide med INP. Men koalisjonen hun nå vil forhandle med, er jo like avhengige av Frp. Som MDG også avviser. De to løsningene er prinsipielt sett helt like, uansett hvor mye MDG forsøker å fremstille det som vidt forskjellig. Frp eller INP må til, okke som.

Og på direkte spørsmål vil ikke Kent Ranum avklare hvorvidt han faktisk har klarert et MDG-samarbeid med Frp, ei heller om han har fått garantier om Frps støtte.

Med andre ord: Det tror jeg ikke han har. Det er dermed duket for mye mer spenning (og uvisshet), før en ny posisjon er på plass i Trondheim bystyre.

Kanskje kommer Arbeiderpartiets fremstøt for sent. Ved å la Kent Ranum og Høyre holde hoff i dagevis, har Emil Raaen, Arbeiderpartiet og SV gitt fra seg mye initiativ i kampen om makten i Trondheim. Mens parti etter parti dukker opp i møter med Høyre, er byens venstreside redusert til å enten trygle partier om skifte side, eller true med økonomiske konsekvenser, slik LO i Trondheim fant for godt å gjøre mot Senterpartiet. Jeg tror ikke noen av delene nytter.

Det som imidlertid kan nytte for Ap og SVs del, er å satse på at forhandlingene på høyresiden ikke fører fram. Det kan jo hende Arbeiderpartiet og SV har et avslappet forhold til dette: At de er sikre på at Ranum ikke vil lykkes, og at både MDG og Senterpartiet etter hvert vil innse at de heller vil samarbeide mot venstre.

I så fall er Ap og SV en av tre ting:

  1. Enten har de nerver av stål,
  2. eller så er de nonchalante, og tar samarbeidspartnerne for gitt – slik MDGs manøver nå kan tyde på,
  3. … eller så er de paralyserte.

Mye kan sies om valgresultatet i Trondheim. Det er så åpent, og så uavklart, at ord som «kaos» og «i det blå» lett dukker opp. Men nå tvinger det åpne og uavklarte valgresultatet fram forsøk på nye storbykonstellasjoner som på sikt kan ha nasjonale følger.