Miljøpartiet De Grønne (MDG) har avviklet landsmøte. Partiet sliter mer på meningsmålingene enn tidligere, og det er ikke lenger opplagt at man havner på riktig side av sperregrensen etter at velgerne har sagt sitt. I landsmøtedebattene ante vi noe av skismaet partiet nå står oppe i.

På den ene siden har vi de mange utålmodige – og i stor grad unge – medlemmer og tillitsvalgte som vil gå drastisk til verks ved å fremme kompromissløse forslag. På motsatt side de som mener det nettopp er nødvendig med kompromisser og noe lavere hastighet på den grønne reisen – for å hindre at man støter miljøvennlige, men ikke fullt så radikale velgere fra seg.

En sak som tippet i de radikales favør og som fikk bred omtale i media og ikke minst i sosiale medier, var forslaget om at partiet skal si ja til kjernekraft som en del av framtidas energiløsning. I det nye programpunktet fastslås det at MDG «mener at moderne kjernekraftteknologi har en viktig rolle i det grønne skiftet». Videre vises det til at kjernekraft har en stor rolle å spille som stabiliserende kraftkilde i framtidas globale energimiks, der vind og sol vil være ustabile kilder.

Partileder Une Bastholm understreker at vedtaket ikke innebærer at partiet nå åpner for atomkraft i Norge. Bastholm tilhører de litt mer forsiktige i partiets indre sirkler, som er redd for at man med drastiske vedtak kan støte fra seg velgere man trenger for å komme inn på Stortinget med en liten gruppe, framfor en enkeltrepresentant eller to. Hun må nok likevel spisse talepunktene sine, for man behøver ikke ha mye kunnskap om dynamikken i den offentlige debatten for å skjønne at dette er et tema hun kommer til å møte igjen – ofte.

Vi tror at framtida vil gi MDG rett rent faglig sett. Vedtaket avslører likevel hvor dypt splittet den «grønne» siden i samfunnet er. Hittil har man stort sett klart å bygge bro mellom klassiske naturvernere og aktivister som er langt mer opptatt av klimaendringer enn av at naturområder endrer karakter. I stort har det hittil også vært mulig å hevde at skillet går mellom by og land.

For tradisjonelle naturvernere er det rystende at et miljøparti går inn for kjernekraft. Motstanden mot alt som har «atom» i ordet har hatt hedersplass i miljøbevegelsen sammen med kampen mot så å si alle slags naturinngrep. Nå vokser det fram en ny generasjon som vil ofre natur for vindkraftanlegg, som ikke er avvisende til nye vannkraftprosjekter – og som til slutt klarte å snu landsmøtet i landets eneste rendyrka miljøparti til et overraskende ja til kjernekraft.

Svært mange av vedtakene på landsmøtet til MDG har ingen mulighet til å få flertall i Stortinget, men vi tror likevel at partiet gjorde rett i å fatte noen radikale vedtak. Dette bidrar til å spisse debatten – og tvinge fram refleksjoner som de brede kompromissene sjelden eller aldri får fram. Døperen Johannes framstår ut fra kildematerialet langt mer radikal og provoserende enn frelseren han var et forvarsel om – og som høytiden vi går inn i handler om. Noen må antakelig påta seg rollen som «røsten fra ørkenen» også i vår tid. Der har MDG på mange måter nå plassert seg. Det bidrar neppe til at partiet blir noen massebevegelse med det første, man kan gi støtet til diskusjoner som vi trenger dersom alternativene skal framstå tydelige nok.