Gå til sidens hovedinnhold

Med flertallets budsjettforslag blir det enda vanskeligere for unge mennesker å kjøpe egen bolig

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I likhet med Rødt har også jeg navngitt budsjettet vårt: The greatest budget ever. Men Ingrid Skjøtskift (H) ville ikke legge det inn i Digdem (møteportalen), selv om hun er enig. Og selv om kommunedirektøren sa at vi vet utfallet av dagens møte, med tanke på hva som får flertall, så kan jeg jo si for FrP sin del at vi føler at vi aldri har vært nærmere et flertall for vårt budsjett, enn det vi er i år.

For første gang så lenge jeg har vært medlem av bystyret i Trondheim, så legger partiene Høyre, Fremskrittspartiet, Pensjonistpartiet og Venstre frem felles forslag til budsjett- og økonomiplan for Trondheim kommune. De som hadde gledet seg til en budsjettdebatt med replikkordvekslinger rundt et manglende samarbeid blant de ikke-sosialistiske partiene, til en budsjettdebatt med kritiske spørsmål til Høyre og Venstre om hvordan det skal gå med kulturen i Trondheim dersom de må samarbeide med Fremskrittspartiet, og til en budsjettdebatt med raljering over FrPs kutt i eiendomsskatten fordi de andre partiene i opposisjon ikke vil være med på det, de blir skuffet nå. De fire partiene har blitt enige om et budsjettforslag som har en tydelig sosial profil, som kutter i den usosiale eiendomsskatten og som bruker de store pengene på de viktigste sakene.

I det rødgrønne budsjettforslaget kan vi lese at «Eiendomsskatten er en skatt som er presis når det gjelder omfordeling av verdier i samfunnet, ved at det er en sammenheng mellom de som har mest og de som eier mest». Akkurat det siste der er ikke rakettforskning. Det å ha mest og det å eie mest er to sider av samme sak.

Men hva du har og hva du eier sier ikke alltid veldig mye om hvilken skatteevne du har. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom hva du eier, og hva du har av inntekt. De som i ung alder har arvet et hus etter foreldrene sine vet det. De som har spinket og spart gjennom et helt liv, som sitter med nedbetalte hus og lav pensjonsopptjening vet også det. Det politiske flertallet i Trondheim velger å overse det.

De rødgrønne partiene tar heller ikke innover seg at de som leier bolig også må betale eiendomsskatt, gjennom at eiendomsskatten er en kostnad som bakes inn i husleia. Med flertallets budsjettforslag blir det altså enda vanskeligere for unge mennesker, og andre som er på leiemarkedet, å spare opp egenkapital for å kjøpe egen bolig. Med forslaget fra de blågrønne partiene blir det enklere. Det går ei tydelig skillelinje mellom posisjonen og opposisjonen i Trondheim bystyre, mellom hvem som snakker høyt om et bedre boligmarked, og hvem som virkelig gjør noe med det. Jeg er glad for at FrP står på rett side av den skillelinja, og velger handling framfor utestemme.

Jeg vil nødig forskuttere debatten som kommer, men for å spare bystyret for unødvendig tidsbruk tenkte jeg å bruke litt av budsjettinnlegget mitt på å svare på noen av de replikkene som erfaringsmessig kan tenkes å komme under debatten.

Noen vil kanskje påstå at det er uansvarlig å redusere avdragene i årene fremover, og spørre om ikke vi er opptatt av en ansvarlig økonomisk politikk:

Jo, det er vi. Med vårt budsjettforslag betaler kommunen 1,3 milliarder mer i avdrag enn det som er lovpålagte minimumsavdrag. 1,3 milliarder mer i sparing, sagt på en annen måte. De rødgrønne partiene bør dessuten lese sitt eget budsjettforslag grundig, før de kritiserer vår inndekning. I 2021 og 2022 bruker flertallet disposisjonsfondet, eller av sparepengene kan vi også kalle det, for å finansiere driften. Det å bruke av sparepengene som flertallet gjør, eller å spare litt mindre som vi gjør, er i realiteten akkurat det samme. Forskjellen i sparing over 4 år er på omtrent 200 millioner. D e pæng d å, men det utgjør på ingen måte forskjellen mellom ansvarlig og uansvarlig kommuneøkonomi i Trondheim. Det er dessuten en god regel å se på budsjettet helhetlig, når man skal vurdere økonomisk ansvarlighet.

Noen har kanskje tenkt å spørre om konkurranseutsetting, og om det ikke er viktigere med gode tjenester til byens innbyggere, enn at velferdsprofittører skal tjene seg rik på fellesskapets midler:

Jo, det absolutt viktigste er best mulig tjenester til innbyggerne våre. Når de trenger det. Og det er akkurat derfor vi er tilhengere av konkurranseutsetting. Private tilbud, enten de drives av ideelle eller andre, har vist seg å score svært godt på kvalitet og brukertilfredshet, både for sykehjem og barnehager. De scorer også godt når det gjelder sykefravær. Det trenger vi ikke gå lenger enn til vår egen kommune for å finne eksempler på. Private aktører er nødt for å jobbe kontinuerlig for å holde de ansatte friske, og derfor har de også lavere sykefravær. Med lavt sykefravær blir kvaliteten på tjenestene bedre, og forholdene for de ansatte blir bedre. Det er viktig for oss.

Og så tror jeg det kan være greit å minne om, når det gjelder private barnehager, at gjennomsnittlig overskudd for hele den private barnehagesektoren i 2019 var på 2,4 prosent. Til sammenligning var overskuddet i Trondheim kommune for 2019 på 3,6 prosent. Det kunne ikke falle meg inn å beskylde Trondheim kommune for profittmaksimering og utnytting av ansatte, sjøl om kommunen har et resultat som er 50 prosent bedre enn de private aktørene i barnehagesektoren. Men det er altså slike argument som går igjen, når diskusjonen om konkurranseutsetting dukker opp. Det er det ingen grunn til.

Fremskrittspartiet er glad for å være en del av et politisk samarbeid som har evnen til å tenke nytt om hvordan vi løser de store oppgavene til det beste for fellesskapet, og til det beste for de som trenger det aller mest. Et politisk samarbeid som prioriterer de viktigste sakene først, uten å sende regninga til byens innbyggere.

Et politisk samarbeid som vil følge opp eldreplanen, slik at de som vil bo hjemme lenger kan få det, samtidig som kvaliteten i sykehjemmene økes til det beste for både brukere, ansatte og pårørende.

Et politisk samarbeid som vil gi skolene og rektorene bedre rammevilkår for å sikre kvalitet og mangfold i opplæringa til elevene våre. Og som styrker bo- og aktivitetstilbudet for å sikre individuelle tjenester som er tilpasset behovet til den enkelte.

Dette innlegget ble holdt under budsjettdebatten i kveldens bystyremøte i Trondheim. -red.

Kommentarer til denne saken