Gå til sidens hovedinnhold

Med frihandel finner Klassekampen hjem til midtens rike

Klassekampen må ha gått seg fullstendig ideologisk vill når avisa ender opp med å støtte mer frihandel med Kina på lederplass.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når du skal vurdere de politiske konsekvensene av en sak, er det bedre å se på hva saken faktisk handler om, snarere enn å rote seg bort i «min fiendes fiende er min venn»-logikk. Hvis ikke ender du fort opp som Klassekampen, som i dag omfavner en frihandelsavtale med Kina (!) på lederplass (!).

Logikken i Klassekampens leder er like komplisert som den er anstrengt og keitete, men her er en forsøksvis gjengivelse: Amerikansk politikk er «forgiftet av utbredte forestillinger om at motparten går en fremmed makts ærend». Som eksempler nevnes det at demokratene «hevder» at Donald Trump var løpegutt for Putin, slik «Trump-leiren nå hevder at Joe Biden er kjøpt og betalt av Xi Jinping».

Rent bortsett fra at det er spesielt å sidestille republikanernes hysteriske og irrasjonelle ideologiske utvikling de siste åra med demokratenes helt forståelige frykt for russisk innblanding i frie valg, er det noe overraskende at økt amerikansk bekymring for autoritære stater som Kina og Russland burde være et problem for Klassekampen.

Men disse «fobiene fra Washington og Pentagon» sprer seg raskt, og nå utpekes dessverre Kina til «en overhengende eksistensiell trussel som må stoppes med alle (sic.) midler». Hvor gjør de det? Av hvem? Lederen gir ingen svar.

«Europeiske land har til nå klart å stå imot de verste utslagene av fanatismen som sprer seg fra det dysfunksjonelle amerikanske systemet. USA har presset Europa hardt for å få landene med på en «transatlantisk allianse» mot Kina, men foreløpig har europeiske ledere holdt igjen» kan vi lese i lederen.

Jeg må ærlig talt innrømme at Trumps oppheng i å bli mindre økonomisk avhengig av Kina - og ønske om å flytte produksjon og verdiskapning hjem igjen - kommer langt, langt ned på lista over innvendinger jeg måtte ha mot hans politikk.

Tvert imot skulle en tro at mange på venstresiden, og kanskje spesielt en industrivennlig avis som Klassekampen, ville omfavnet en gryende internasjonal vilje til å problematisere handel og økonomisk avhengighetsforhold til et så repressivt diktatur som Kina nå engang er, til fordel for hjemlig industri og teknologiutvikling.

Men nei. «Også her hjemme har enkelte tatt til orde for at Norge ikke bør handle med Kina og ikke inngå en handelsavtale med Beijing», skriver lederens forfatter Bjørgulv Braanen. Med dette knytter han elegant, men likefullt helt søkt, norske kritikere av en ny frihandelsavtale med Kina opp til dysfunksjonell, amerikansk politikk. Kan vi kanskje si at han er smått «forgiftet av utbredte forestillinger om at motparten går en fremmed makts ærend»?

«Det ville i tilfelle være et brudd med prinsippet om at land handler med hverandre til tross for ulikt samfunnssystem», fortsetter Braanen, som om folket i Kina fritt har fått velge hva for slags samfunnssystem de lever i, og som om det kinesiske samfunnssystemet ikke har alvorlige konsekvenser for dem som ikke vil innordne seg. Når Klassekampen utviser en så stor forståelse for disse ulike «samfunnssystemene» at avisa angriper kritikerne av en frihandelsavtale med Kina, har avisa gått seg vill.

For når oppegående folk som Torbjørn Færøvik lufter sin motstand mot en avtale, er det jo av bekymring for konsekvensene det vil få for norsk næringsliv, demokrati og for miljøet - ikke for å løpe Donald Trumps ærend. Og når Attac advarer mot konsekvensene også for ytringsfriheten og menneskerettigheter når en inngår i et enda sterkere avhengighetsforhold til Kina, skulle en tro det var en bekymring «hele venstresidas dagsavis» delte, ikke føyset bort med stråmenn.

«Norge har ingen interesse av å overpolitisere handelspolitikken i tråd med stadig skiftende amerikanske fiendebilder», skriver Braanen. Som om det er den amerikanske hanekampen mellom Donald Trump og Joe Biden som gjør mange nordmenn skeptiske til å knytte norske arbeidsplasser og industri enda tettere opp til Kina - og ikke bekymringene for fagorganisering, ytringsfrihet, miljø, og egen industris plass i morgendagens verden.

En slik såkalt «overpolitisering» av frihandelsavtaler er jo tvert i mot en av venstresidens viktigste bidrag til politikken de siste tjue åra, og i sterk kontrast til åtti- og nittitallets rådende idé om frihandel som helt uproblematisk for alle parter.

Dette var en gang også Klassekampens linje. 17. juli 2010 kunne vi på lederplass lese en durabelig slakt av den rød-grønne regjeringens planer om en frihandelsavtale med Colombia, «et land som utmerker seg som versting i menneskerettighetssammenheng», som avisa selv formulerte det. «Handelspolitikk kan jo ikke ses på som et eget felt isolert fra utenrikspolitikken, og en utenrikspolitikk som ikke favner det økonomiske feltet blir lett pene ord med lite innhold», var den betimelige kommentaren fra Klassekampen den gang.

Men når en slags metafysisk beundring for nasjonal selvråderett blir ditt fremste ideal uavhengig av hvilken politikk nasjonene faktisk fører, risikerer du både å møte undertrykkelse med skuldertrekk, og - som Klassekampen - å ende opp på helt motsatt fløy av der du startet: «Kina er et land der det som kjent er forbudt med uavhengig faglig organisering. Det er å håpe at behandlingen av avtalen med Colombia ikke er et frampek for hvordan en avtale med Kina blir», kunne vi lese i Klassekampen i 2010.

Det er så sant i dag, som det var den gang.

Kommentarer til denne saken